Nei til selvforsvarskurs mot seksuelle overgrep

Bystyret i Trondheim vedtok nylig en handlingsplan mot seksuelle overgrep (du finner saken på denne linken, det er sak 19). Et av forslagene i planen var at kommunen skal tilby kurs i selvforsvar for unge. Hensikten er selvsagt at unge jenter som plutselig befinner seg i en situasjon hvor de står i risiko for å bli voldtatt skal kunne forsvare seg.

Høyres Mari Holm Lønseth reagerte umiddelbart mot forslaget, og da oppvekstkomiteen behandlet saken foreslo hun:

"Oppvekstkomiteen ønsker å fjerne selvforsvarskurs, punkt 2.4, som forebyggende tiltak. Det å lære ungdom selvforsvar for å beskytte seg mot overgrep er å plassere et ansvar hos unge som er helt uakseptabel. Oppvekstkomiteen ønsker at de øvrige tiltak om grensesetting og holdningskampanjer styrkes til fordel for selvforsvarskurs."

(Mari er ikke bare bystyrerepresentant, hun er også leder i Sør-Trøndelag Unge Høyre og et stort politisk talent.)

Forslaget er i grunnen ganske selvforklarende, men vi i Høyre mener altså at arbeidet mot seksuelle overgrep må dreie seg om å forebygge dem. Ved å lære potensielle ofre selvforsvar gir vi dem en del av ansvaret når overgrep likevel skjer.

Til vår store overraskelse falt dette forslaget i komiteen. Mellom komitemøtet og bystyret fortsatte Mari debatten med de andre partiene, og i bystyrets møte fikk hun de andre partiene med seg. Selvforsvarskurs skal tas ut av planen. Men det skjedde ikke uten motstand. SV argumenterte sterkt for at slik kurs fortsatt skal være en del av planen.

Det er ikke alltid like morsomt å sitte i opposisjon i bystyret, men noen ganger nytter det å stå på sitt. Denne gangen fikk Holm Lønseth gjennomslag for et viktig prinsipp som har en praktisk betydning: Kommunens arbeid mot seksuelle overgrep skal fokusere på å få gutter og menn til å la være å forgripe seg mot jenter og kvinner. Ofrene skal slippe å ta ansvaret for det som skjer. For et overgrep er aldri offerets skyld.

Teknokraten Jonas Gahr Støre

Helseminister Jonas Gahr Støre foreslår i dag at røyking av heroin skal avkriminaliseres. Tanken bak er god nok: Norge ligger i verdenstoppen i overdoser med heroin med dødelig utgang. Det er så og si umulig å ta en overdose heroin ved å røyke stoffet. Derfor er det en fordel om misbrukere heller røyker stoffet enn å injisere det med en sprøyte. I hvert fall hvis man vurderer denne utfordringen med en enkel, teknokratisk og byråkratisk tilnærming, uten å vurdere bivirkninger av eventuelle løsninger.

Etter at Jonas Gahr Støre ble helseminister er det blitt temmelig tydelig at mannen har en annen side enn bare den veltalende diplomaten han viste som utenriksminister. Helseministeren har et klart syn på samfunnet og statens rolle: Dersom det finnes et problem og staten kan komme opp med en kjapp løsning på det skal løsningen tas i bruk. Om løsningen innebærer at det må innføres et nytt forbud vil han gjerne vurdere det. Derfor kan bruk av snus på norske skoler bli kriminalisert. Utfordringen med at stadig flere barn blir overvektige møtes med at han er villig til å gripe inn i privatlivets fred. Nå mener han altså at løsningen på overdosedødsfallene er å gjøre det lovlig å røyke heroin. Samtidig arbeider han for at Norge skal bli helt fritt for tobakksrøyking.

Det er lett å komme med gode argumenter mot et forslag om å avkriminalisere røyking av heroin. Når man først har startet med å legalisere deler av bruken av narkotika er man i gang med en gledesflukt mot legalisering av bruk av narkotika som sådan. Når man tilbyr narkomane et legalt alternativ gir man samtidig opp kampen for å gjøre brukerne av narkotika rusfri. Det er et menneskesyn jeg ikke kan slutte meg til. Samfunnet skal ikke gi opp mennesker.

Teknokratens syn på verden er enkelt: Et hvert problem kan løses med den rette reguleringen. Problemet er at en hver medisin har en bivirkning. Slik er det også med statlige reguleringer av våre liv. Ofte er en bivirkning en reduksjon i enkeltmenneskets eller familiens selvråderett eller handlefrihet. Slike virkninger godtas lett av teknokraten, fordi målet helliget middelet. Den konservative politikeren vil gjerne se langt større utfordringer, fordi et av målene med samfunnet er å gi oss alle mulighet til å leve liv som selvstyrte og selvhjulpne. Vi er opptatt av å sette grenser for hvor langt politikken skal gå i å gripe inn i våre liv. Helseminister Jonas Gahr Støre representer et helt motsatt samfunnssyn: Han er både sosialdemokrat og åpenbart teknokrat. Han tror vi kan regulere oss frem til det gode samfunnet. En logisk konsekvens er at han tror de riktige statlige beslutningene kan stanse fedmeepidemien, fjerne tobakk fra samfunnet og unngå overdosedødsfall. Gode målsettinger, alt sammen. Men samtidig forsvinner våre muligheter til å gjøre valg for våre egne liv og vi gir opp rusmisbrukere.

Jeg vil også legge til rette for et sunnere samfunn. Jeg vil redusere antall overdosedødsfall. Men det er grenser for hvor langt jeg vil gå for å nå disse målene. Mens utenriksminister Jonas Gahr Støre var et solid kort for dagens regjering er helseminister Gahr Støre i ferd med å bli et av de beste argumentene for at Norge trenger en ny regjering.

Vi er under angrep

Dagbladet skriver på nett at Norge er under angrep fra hackere, og at vi ikke vet hvor trusselen kommer fra. Noe av trusselen vet vi hvor kommer fra: Den kommer fra Kina, slik denne artikkelen i Time beskriver godt.

I "gamle dager" var hackere gjerne folk som moret seg med å lage virus og med å bryte seg inn på sikrede servere nærmest for moro skyld. I dag blir hacking stadig mer preget av profesjonelle aktører - bedrifter som driver industrispionasje og land som driver ren spionasje mot andre via informasjonsteknologi. I tillegg prøver sannsynligvis terrorister også å skaffe seg både kompetanse og utstyr for å kunne angripe via nettet.

Vi er blitt fullstendig avhengige av infrastrukturen på nett. Offentlige og private aktører bruker nettet for å kommunisere effektivt med sine brukere og kunder. Som privatpersoner er vi avhengige av nettet både for å skaffe oss informasjon, handle og kommunisere med hverandre. Det haster åpenbart å styrke beredskapen mot angrep på oss via nettet.

Gi fredsprisen til Malala Yousafzai!

Nobels fredspris for 2012 er nylig utdelt. Ved overgangen til 2013 er det igjen på tide å trekke frem nye kandidater til prisen. Jeg er ikke en av dem som formelt kan foreslå kandidater. Jeg velger likevel å gjøre det, og regner med at mitt forslag kommer til å bli gjentatt av mange. Jeg mener Nobels fredspris for 2013 bør gå til Malala Yousafzai.

Malala Yousafzai er en pakistansk jente som er opptatt av at jenter skal få utdanning. Hun blogget om synspunktene sine, og fikk betydelig oppmerksomhet for det. Det ble raskt opplevd som en plage for islamske ekstremister, til slutt endte det med at hun ble skutt av Taliban da hun satt på skolebussen.

Malala Yousafzai fortjener ikke fredsprisen fordi hun provoserer religiøse ekstremister, selv om det i seg selv fortjener honnør. Hun fortjener den fordi hun kjemper for at jenter skal få utdanning. Utdanning er forutsetningen for en positiv utvikling i land som Pakistan. Utdanning for kvinner er spesielt viktig, siden de blir nektet det i enda større grad enn gutter. Utdannete jenter som kan stå opp og kreve sine rettigheter er en forutsetning for at samfunnet skal utvikle seg positivt. Og til syvende og sist er utdanning og styrking av kvinners rettigheter en forutsetning for en fredelig utvikling. Malala Yousafzai kjemper for et samfunn som går i stikk motsatt retning av den Taliban og Al Quaida og andre ekstremister ønsker. Derfor ble hun farlig for ekstremistene i svært ung alder. Derfor er hun blitt et symbol for hundrevis av millioner av jenter og kvinner i u-land. Hun er etter min mening det enkeltmennesket som har lagt ned størst innsats, og med størst personlig risiko og de største personlige omkostninger, for styrking av fred og menneskerettigheter i verden i år.

Derfor bør Malala Yousafzai få Nobels fredspris i 2013.

Overvåke oss selv til trygghet?

NRK kunne i dag melde at over 70 prosent av befolkningen ønsker mer overvåkning for å bekjempe kriminalitet. Det er på mange måter forståelig, særlig etter terrorangrepet 22. juli. Men samtidig er det på tide å rope et varsko: Vi kan ikke overvåke oss frem til et trygt og godt samfunn. Tvert om kan en for omfattende overvåkning gjøre livene våre mindre trygge.

Vi må leve med at privatlivet vårt er mindre vernet enn tidligere. Noe av det har vi skyld i selv. Vi gir fra oss informasjon om oss selv på nettet i bytte med tjenester vi gjerne vil ha. Summen av det som havner hos andre er imidlertid temmelig voldsom. For min del er det slik at dersom google, Apple og facebook skulle samkjøre den informasjonen de har om meg ville det mest sannsynlig avdekket at de vet det meste. Men dette er altså overvåkning gjort av store, private selskaper som skal tjene penger på meg og informasjon om meg.

Overvåkningen folk nå sies å være positiv til er imidlertid den myndighetene foretar. Den som ikke har til hensikt å tjene penger på informasjonen, men som skal forebygge kriminalitet. Vi er et folk som har relativt stor tilro og tillit til myndighetene våre. Det har vi god grunn til. Stort sett er norske myndigheter skikkelige og seriøse. Det er lite korrupsjon her, og hele samfunnet er relativt gjennomsiktlig. Men når denne tilliten blir for stor er det fare på ferde. Også en demokratisk rettsstat trenger at innbyggerne er kritiske til at staten blir for omfattende og ser oss alt for tett i kortene. Vi trenger en privat sfære hvor vi kan være nettopp private. Hvor vi ikke trenger å bekymre oss for om det vi sier eller gjør blir sett av andre før vi eventuelt trår over en grense. Et samfunn hvor staten hele tiden har innsikt i alt vi sier, gjør og tenker er godt beskrevet i boken "1984" av George Orwell. Selv om hans visjon var om et diktatur er den relevant for oss i dag: Det gjør noe med oss når vi aldri slipper unna øynene som ser og ørene som hører.

Selvsagt er det en fristende tanke å skulle kunne avdekke planer om kriminalitet og terror før det skjer, og derigjennom hindre og forebygge det. Men spørsmålet er hvor omfattende overvåkning vi trenger for å sikre oss fullt og helt mot for eksempel nye terroranslag. Massemorderen fra 22. juli hadde riktignok handlet en del tvilsomme varer på nettet og mistenkelig store kvanta kunstgjødsel. Men planene sine laget og lagret han på sin egen PC. Skulle norsk overvåkning vært så omfattende at det ble avdekket ville Norge ikke lenger være et demokrati.

Kriminalitet og terror må forebygges. Men hvis vi i jakten på trygghet forkaster sentrale verdier som personvern og rettsvern for alle oss som bor i dette landet vil vi samtidig ødelegge det vi ønsker å beskytte: Et åpent, demokratisk land som er trygt for alle.

På pilegrimsvandring i Santiago de Compostela

Formannskapet i Trondheims studietur hadde to formål: Lære om hvordan arbeidet med byutvikling i Bilbao har skapt grunnlaget for en by med et mer allsidig næringsliv, og å lære om hvordan Santiago de Compostela har klart å bli et betydelig mål for pilegrimer fra hele Europa. Denne bloggposten skal handle om det siste.

Vi i Trondheim ønsker å få flere til å besøke byen vår som pilegrimer. Både fordi det vil være med på å utvikle det vi kaller "olavsarven" (et uttrykk som strengt tatt kan ha svært ulikt innhold alt ettersom hvem som bruker det), og fordi det vil være bra for reiselivsnæringen i byen vår.

Det vi så i Santiago viste at vi har langt igjen før vi virkelig blir et pilegrimsmål av betydning. Organiseringen av tilbudet til pilegrimene var intet mindre enn imponerende. Men samtidig håndterer de tusenvis av besøkende med relativt små midler.

Vi fikk prøve å gå en liten bit av pilegrimsruten, ca fem kilometer inn gjennom byen. Bildet viser Geir Waage, John Gunnes, Kristian Dahlberg Hauge og Jon Stene i det vi nærmet oss målet. Vi gikk hele tiden sammen med en strøm av mer "ekte" pilegrimer. Da vi kom inn til byen ble vi med på en pilegrimsgudstjeneste i den flotte kirken som er målet for turen.

For meg - som ikke er den ivrigste kirkegjengeren i Trondheim - ble det en skikkelig opplevelse. Rita Ottervik, Knut Fagerbakke, rådmann Stein Ytterdahl, Gerhard Dalen og jeg ble plassert helt fremst i kirken. Jeg har aldri vært til stede i en katolsk messe før. Det var rart å se likhetene og forskjellene mellom katolsk og protestantisk praksis.

Etter dette igjen fikk hele delegasjonen møte domprosten. Det var omtrent like formelt som et møte med et statsoverhode. Ordføreren overleverte en hilsen fra biskopen i Trondheim til deres biskop, med ønske om tettere samarbeid i fremtiden.

Det er stor forskjell mellom Trondheim og Santiago de Compostela. Det er slett ikke sikkert vi kan klare å få like mange tusen pilegrimer til å vandre til Trondheim. Blant annet er vi et protestantisk land som strengt tatt ikke er opptatt av helgener, som jo er noe av begrunnelsen for en pilegrimsvandring. Og vi ligger mye lenger unna de store befolkningskonsentrasjonene i Europa.

Men når jeg fikk høre at det til og med kommer hundrevis av nordmenn til Santiago skjønte jeg at vi har et potensial vi ikke har virkeliggjort enda. Historien bak Olav den hellige er etter min mening enda mer spennende enn den om St. Jacob. Og vårt museum i Erkebispegården er langt bedre enn deres om pilgrimsaktiviteten i byen (selv om de hadde en svært entusiastisk og ivrig direktør).

Utrolige Bilbao

Formannskapet så søndag kveld på hvordan bykjernen i Bilbao er blitt omformet fra slutten av åttitallet. På bilder ser dere Jon Gunnes i Venstre som ser på Guggenheimmuseet (som ikke vises på bildet). Det er både fascinerende og imponerende, og ikke minst inspirerende, å se hva de har klart å gjøre i denne byen.

Bilbao gjennomførte sine endringer fordi de måtte. Byen var i dyp krise. Heldigvis er ikke det situasjonen for Trondheim. Men vi har store arealer på Brattøra og Nyhavna som bør omformes og brukes bedre enn i dag. Vi må skape grunnlaget for fremtidens næringsliv og vekst i byen vår, og til det trenger vi nye arealer for bedrifter og boliger.

Gjør vi de rette valgene i dag kan vi virkelig gjøre alvor av Trondheim Høyres visjon: Norges fremtid skapes i Trondheim. Dagens havn og godsterminal kan bli erstattet av mange tusen nye arbeidsplasser.

Havna kan flyttes til Orkanger. Jernbanens godsterminal kan flyttes et sted sør for byen. Den helt utrolige utviklingen i Bilbao viser at det er mulig å skape en helt ny bydel på relativt kort tid.