Sommertanker: Behov for verdidebatt

Kristelig Folkeparti i Sør-Trøndelag klarte å få betydelig oppmerksomhet rundt sitt forsøk på å dra i gang en verdidebatt tidligere i år. De inviterte Hanne Nabintu Herland som innleder på et møte. Hun i følge Adresseavisen skal ha uttalt "Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat" og "Kristne, norske verdier er på kanten av stupet". Det er bra at KrF forsøkte å reise verdidebatten ved inngangen til en valgkamp. Herland leverer imidlertid dessverre et budskap som bare er med på å forsterke fordommene mot KrF. Mange tar hennes uttalelser som uttrykk for det partiet egentlig mener, men ikke tør si. Det er synd, for dagens KrF er på mange måter et moderat, oppdatert parti med en trygg forankring i sitt religiøse ståsted. Dermed sporer verdidebatten av.

Etter min mening er Høyres gamle "verdiord" som vi har brukt i tilknytning til vår logo godt beskrivende for de verdiene vi ønsker å prege samfunnet med: Frihet - Ansvar - Mangfold.

Frihet
Frihet er en grunnleggende verdi som vi tar for gitt. Det er nok med på å forklare hvorfor så få engasjerer seg i politikk og hvorfor valgdeltagelsen er fallende i landet vårt. I andre land kjemper folk for retten til å stemme, i Norge er denne retten selvsagt. Heldigvis. Vi tar også vår frihet for gitt. Det bør vi kanskje ikke gjøre: Selv om vi ikke er truet av tradisjonelt diktatur er vår frihet truet av at stadig fler kan få vite det meste om oss ved hjelp av noen tastetrykk. Informasjonen som vi legger igjen etter oss, som et elektronisk spor nær sagt uansett hva vi gjør, er verdifull for noen, fortrinnsvis de som vil selge oss ting eller de som vil svindle oss. Den er kjekk å ha for de som skal etterforske eventuelle lovbrudd vi mått foreta - det er tilnærmet umulig å leve og bevege seg i Norge uten å etterlate en lang rekke digitale "fingermerker". Det har bidratt til å oppklare alvorlig kriminalitet, som Baneheia-saken og Nokas-saken. Men når noe kan brukes kan det også misbrukes. Slik er det også med informasjonen om oss selv. Og selv om de fleste av oss har lite å frykte fordi vi sjelden er interessante å kikke i kortene risikerer vi altså å få privatlivet vårt spist opp bit for bit. Jeg vil helst kunne bevege meg på gaten uten å bli filmet i flere vinkler for hver steg jeg tar. Jeg vil kunne bruke nettet til nøyaktig hva jeg vil uten at noen har innsyn i alt jeg foretar meg. Men jeg vet det ikke er slik lenger. Vår frihet er under angrep, og vi politikere burde være de mest aktive forsvarere av privatlivets fred.

Ansvar
Ansvar er ikke et spesielt populært begrep lenger. Krav og forventning er mye mer i bruk. I et samfunn hvor de fleste har liten tillit til politkerne roper alle på politiske løsninger på et hvert problem som dukker opp, enten det gjelder stell av ens nærmeste eller mer generelle problemer i samfunnet. Men hva slags samfunn får vi den dagen "noen" tar seg av alle problemer vi måtte ha? Kommunen kan ta godt vare på ungene våre, og kan gi våre eldre godt stell. Men den beste og mest ekte omsorgen skjer i kontakten mellom mennesker som bryr seg om hverandre og er glade i hverandre. Hele samfunnet er avhengig av at de offentlige omsorgstjenestene fungerer. Men en Høyremann jeg har stor respekt stilte en gang dette spørsmålet: "Sist du var lykkelig, hadde det da noe med kommunen å gjøre?". Svaret er for de fleste av oss selvsagt nei. Lykke opplever vi sammen våre nærmeste, når vi deler opplevelser sammen. Og uten at vi tar ansvar, både for våre nærmeste, for samfunnet rundt oss som helhet, er vi dessverre dømt til å få et dårlig land å bo i. Et enkelt og banalt eksempel er hvordan vi griser til våre felles uterom i Trondheim: På gater og strender kaster mange fra seg søppel - mens offentlig finansierte søppelkasser står halvfulle noen meter unna. Jeg mener det er utilgivelig av en barnefamilie å slenge fra seg bleiene til ungene på stranden - deres tankeløshet ødelegger stranddagen for den neste barnefamilien som kommer. Vi oppfører oss slik fordi vi har vent oss til at noen, det vil i dette tilfellet si kommunen, kommer og ordner opp for oss. I Unge Høyre har de spissformulert det slik: Min frihet til å veive med armene slutter der ditt ansikt begynner. Ikke så dumt sagt, men jeg foretrekker at folk ikke veiver med armene rett foran nesen min heller.

Mangfold
Ingen av oss er like, og ulikhetene er det som gjør livet vårt spennende. Et samfunn som skaper rom for at vi alle kan velge mest mulig hvordan vi vil leve våre liv selv er mest sannsynlig et godt samfunn. Det er lett å omtale mangfoldet prinsipielt på denne måten, når det kommer til konkrete saker, som innvandring, blir det straks vanskeligere. Jeg tror mangfoldet innvandrerne representerer er bra, men jeg mener vi må ha kontroll på hvor mange som kommer. Integrering av innvandrere må bety at de forstår at det å bo, leve og arbeide i Norge betyr at man må tilpasse seg på en rekke områder, og at man må respektere norsk lov. Men samtidig skal vi ikke forvente at innvandrere kaster hele sin identitat over bord når de kommer hit til landet. Vi er selv stolte over norsk-amerikanerne som stadig holder på sine oldeforeldres tradisjoner. Slik vil det også være for de fleste som flytter til Norge: Familien blir etter hvert norsk, men vil ha røtter i et annet land. Men dette ble en avsporing fra det jeg egentlig tenkte å skrive: Mangfoldet viktig, for det er nettopp gjennom at vi kan velge ulikt at vi skaper utvikling. Hvis alle valgte likt, eller ble tvunget til det (slik sosialistene ønsker å gjøre gjennom sin planøkonomi), ville en dårlig løsning bli stående som enerådende og uimotsagt. Det ville ikke vært bra for noen av oss. Et eksempel på at dette har betydning er romkappløpet mellom USA og Sovjet på sekstitallet: Begge land forsøkte å nå månen med et bemannet fartøy. Sovjet hadde til og med et forsprang i verdensrommet da kappløpet startet. De plasserte sine antatt beste forskere på romfart sammen og ga dem ordren om å bygge et fartøy som både fikk plassert mennesker på månen og fikk dem trygt tilbake. Disse russiske forskerne klarte å bygge en fungerende landingsmodul, men rakettene deres holdt ikke. De eksploderte ved oppskytning, med katastrofalt resultat. USA gjorde det annerledes: De delte opp prosjektet i mindre deler og satte disse ut på anbud. Mange kloke hoder konkurrerte om å få levere utstyr og løsninger, og drev hverandre til å prestere bedre. Fasit er kjent for alle: I dag står det amerikanske flagget på månen, det står heldigvis ikke noe rødt kommunistflagg der. På samme måte er det innen offentlig sektor i Norge i dag: Vi i Høyre ønsker at flere skal få prøve å levere tilbud på vegne av det offentlige, fordi mangfold og konkurranse i seg selv er med på å drive frem bedre løsninger til beste for oss alle.

Fortsatt god sommer til dere som følger bloggen min!
Yngve

Stoler til 22.000 på Øya helsehus

Adresseavisen avslører i dag at Trondheim kommune har kjøpt svært dyre designmøbler til Øya helsehus. Noen stoler viste seg å ikke kunne brukes av de eldre som bruker institusjonen, de er derfor plassert i faojeen i stedet. Butikkprisen på stolene er 22.000,-. Selv om kommunen sannsynligvis har fått en lavere pris som storkunde er dette dyre møbler. Høyre har flere ganger de senere årene spurt om kommunens innkjøpspolitikk, og vi har foreslått at den skal effektiviseres. Da er vi blitt direkte latterliggjort av Arbeiderpartiet, som styrer byen. Med andre ord: Bystyreflertallet har selv godkjent praksisen som førte til at det ble kjøpt dyre designmøbler til Øya helsehus.

Saken slutter imidlertid ikke der: Da avisen ba om innsyn i hvor mye møblene har kostet fikk de avslag fra kommunen. Avisen klaget til fylkesmannen, som ga den medhold. Kommunen holder på sitt, og forsøker å holde unna hvor mye de enkelte møblene har kostet. Høyre mener kommunen ikke kan holde disse opplysningene unna offentligheten, tvert i mot mener vi det er gode grunner til at denne type informasjon skal være offentlig: Det er viktig å debattere hva slags standard vi skal ha på kommunens institusjoner. Så lenge en offentliggjøring ikke skader andre aktører og eventuelt er i strid med loven mener vi at slike opplysninger skal være tilgjengelig for allmennheten.

Kommunen skal kjøpe gode møbler i institusjonene våre, som gjør det mulig for våre eldre å ha det godt. Men når avisen kan fortelle at det er kjøpt dyre møbler som det viser seg ikke kan brukes av beboerne i institusjonen blir det straks grunn til å stille spørsmål.

Vil du lese saken må du kjøpe Adresseavisen på papir, deres "eminente" web-utgave har selvsagt ikke saken.

Sommertanker: Oljefondet

Det er sommer, og det skjer av naturlige grunner litt mindre enn vanlig på den politiske fronten. Jeg benytter anledningen til å blogge om litt andre tema enn det som bare angår lokale forhold i Trondheim. Jeg starter en liten serie med "sommertanker" med en blogg m oljefondet.

Oljefondet er stadig under debatt. Mange spør "hvorfor vil dere ikke bruke oljepenger?", "hvorfor kan vi ikke bruke mer oljepenger?", "hvorfor skal vi bruke oljepengene på å spekulere i utenlandske aksjer?".

Svaret på det første spørsmålet er at vi bruker oljepenger. Vi bruker masse oljepenger. Det er på grunn av oljepengene du merker lite til den internasjonale finanskrisen. Det er på grunn av oljepengene vi kan holde oss med en av de mest omfattende offentlige sektorene verden noen gang har sett. I år bruker staten rundt 100 milliarder oljekroner. Det tilsvarer 22.000 på hver av oss. (I tillegg har staten selvsagt andre inntekter, hovedsakelig skatter og avgifter. Den norske staten svømmer i penger.) Oljepengene er med på å finansiere skoler, sykehus, veier etc. De er med på å gjøre Norge til verdens aller beste land å bo i. Nå høres dette nesten ut som en forsvarstale for dagens regjering. Det er det ikke. Norge var verdens beste land å bo i under den forrige regjeringen også. Vi i Høyre er uenige i hvordan dagens regjering styrer landet, men det er en annen historie.

Men hvorfor kan vi ikke bruke mer oljepenger? Svaret er altså at vi bruker mer oljepenger. Knapt noe land i verdenshistorien har brukt mer penger på seg selv enn oss. Det er nettopp på grunn av muligheten vår til å bruke mer oljepenger at Norge er et av landene som merker den pågående krisen dårligst. Det er imidlertid to grunner til at vi ikke skal bruke mer enn vi allerede gjør. Den ene grunnen er prinsipiell og moralsk, den andre praktisk. Vi tar den prinsipielle først: Vår generasjon var heldig og fant oljen. Den har ligget der noen millioner år, når kildene er tømt er den borte for bestandig. Før vi fant oljen klarte vi oss greit, nå er vi et av verdens aller rikeste land. Sverige er et godt eksempel på hvordan vi ville ha det uten oljen: Bra, men vi har det enda bedre. Kanskje kunne vi hatt det enda litt bedre om vi brukte enda mer oljepenger, og ikke sparte noe særlig av inntektene. Men det ville være blodig urettferdig ovenfor alle de som kommer etter oss om vi brukte hele oljeformuen på oss selv. I gamle dager var det en dyd å sørge for at de som kom etter en arvet noe – hvis man var så heldig å ha noe man kunne etterlate til sine etterkommere. Hvis vi bruker denne enorme formuen bare på oss selv vil det være tidenes verste egotripp. Den praktiske grunnen er delt i to: For det første har vi bevilget oss så gode velferdsordninger at den norske staten er i ferd med å få et problem. Om noen år blir vi færre yrkesaktive og tilsvarende mange flere eldre som har krav på godt stell. Hvis vi da ikke har en solid oljeformue som gir avkastning vi kan bruke til å skaffe oss de tjenestene vi trenger vil vi (det vil si alle som blir pensjonister samtidig med meg og senere) har et alvorlig problem. Den andre forklarer jeg best med et bilde fra Donald Duck: I en fantastisk historie av Carl Barks blir pengebingen til onkel Skrue ødelagt av en tornado. Pengene hans spres for alle vinder. Alle i Andeby blir rike, og da gidder jo ingen å jobbe. Én and jobber, det er selvsagt onkel Skrue. Og når alle har masse penger kan han sette nøyaktig de prisene han vil på varene. Et kålhode koster plutselig en milliard. Omtrent slik er det med økonomien vår også: Hvis vi pumper for mye oljepenger inn i den risikerer vi å gjøre pengene våre mindre verd. Det finnes ingen absolutt og sikker grense for hvor mye penger økonomien vår tåler – poenget med handlingsregelen er å sikre at vi kan øke bruken av oljepenger, men ikke mer enn at vi ikke samtidig ødelegger hele økonomien til landet vårt. Uten fornuftig bruk av pengene risikerer vi med andre ord å gjøre oljeformuen mye mindre verd, det ville jo være dumt.

Hvorfor skal vi plassere pengene i utenlandske aksjer? Oljefondet er nå, etter fallet i verdi i forbindelse med finanskrisen, på ca 2.000 milliarder kroner. Det er vanskelig å finne store nok banker for slike innskudd. Noen mener pengene ville vært bedre plassert i oppbygging av nye veier og annen infrastruktur i landet vårt. Men da gjelder igjen det jeg skrev tidligere - det er grenser for hvor mye penger det er klokt å bruke på en gang. Svaret på det blir ofte at "vi kan bruke pengene i utlandet, det vil ikke påvirke norsk økonomi". Det er dessverre ikke så enkelt: Hvis den norske staten bestemmer seg for å kjøpe eksempelvis medisinsk utstyr for mange milliarder kroner er det et kjøp som må ut på anbud i hele EØS-området, og en norsk leverandør har like stor rett til å delta i konkurransen som noen andre. Og selv om en utenlandsk leverandør vinner anbudet skal utstyret monteres i Norge, norske helsearbeidere skal læres opp i å bruke det - med andre ord: Også bruk av penger utenlands påvirker økonomien innenlands, selv om det påvirker oss mindre enn om vi bruker alle pengene til å ansette flere sykepleiere i helsevesenet. Oljefondet må plasseres i ulike papirer, og de vil selvsagt svinge i verdi i takt med verdens økonomiske tilstand. Ingen kan spå om hvordan det vil gå i fremtiden, men all erfaring tilsier at det er lurt å ha deler av et fond plassert i aksjer. Hadde vi bygget offentlig infrastruktur for alle oljepengene nå ville pengene være borte, og vi hadde skaffet oss veier og bygninger som krever vedlikehold.

Norge er et av få land i verden som har klart å sette til side penger når det raskt kom til stor rikdom. Hvis vi forvalter oljeformuen klokt vil den bli til glede og nytte for oss som lever i dag, og for våre etterkommere i all tenkelig fremtid. Etter min mening er det den eneste rette måten å forvalte en ressurs som oljen på. Olje- og gassrikdommen i Norge tilhører ikke bare oss som lever nå, men til landet vårt. Våre etterkommere vil dømme oss hardt om vi setter denne formuen over styr bare for å bruke pengene på oss selv.

Høyre vil ikke skifte navn på Leüthenhaven

Rita Ottervik viser seg for offentligheten, men det handler selvsagt ikke om hva hun har tenkt å gjøre for å få byen hun styrer ut av den dype krisen hun har ledet den inn i. Det som får henne til å vise seg for offentligheten er at hun vil døpe om Leüthenhaven til "Olav Gjærevolls plass".

Vi i Trondheim Høyre er uenige med henne. For det første har plassen et navn som kommer av dens historie - på adressa.no kan vi lese dette:

"Leüthenhaven har fått sitt navn etter J.N. Leüthen som omkring 1850 startet gartneri og frøproduksjon på området.
Gartneriet eksisterte frem til slutten av 1940-tallet da de fleste bygningene ble revet for å gi plass til ny rutebilstasjon som ble tatt i bruk i 1955 og utvidet året etter.
Etter at stasjonen ble nedlagt i 1996, har området vært parkeringsplass for Trondheim parkering."

For det andre er det trist at hun absolutt vil gi nettopp denne plassen navn etter en avdød Arbeiderpartipolitiker. For hvis man skal skifte navn på den er det bare et navn som er aktuelt: Henry Gleditsch' plass. Gleditsch (bildet) var, som mange vet, den som fikk etablert Trøndelag Teater og var dets første sjef. Han var i tillegg en sentral motstandsmann under krigen, og ble henrettet av den tyske okkupaskjonsmakten for sitt motstandsarbeid. Hvis man skal skifte navn på plassen foran teateret han etablerte, og hvor han ble arrestert for sin kamp for fedrelandet, er det bare hans navn som kan være aktuelt. Nå er det riktig nok en gate oppkalt etter ham i byen allerede, men det kan ikke være noe hinder hvis bystyret bestemmer seg for gjøre ytterligere ære på ham. I tillegg er det en logikk i dette.

Dette betyr ikke at vi i Høyre ikke har respekt for Olav Gjærevoll. Han var i to perioder ordfører i Trondheim, og i tillegg var han landets første miljøvernminister. En slik mann kan gjerne få en gate eller et sted oppkalt etter seg, men Leüthenhaven er en dårlig idé.

Utstillingsvinduet enda en gang

Som jeg skrev i forrige post her på bloggen mener kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa at økonomiproblemene i Trondheim gjør at byen ikke lenger kan være noe utstillingsvindu for de rødgrønne. Det er grunn til å minne om at det er kort tid siden statsminister Stoltenberg og kulturminister Giske sa det stikk motsatte - de mener byen fortsatt er et godt eksempel på hvordan deres politikk virker. Kanskje har de rett? Det er slik det går når man lar Arbeiderpartiet styre.

Trondheim er i krise, hvor er ordføreren?

Kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa (bildet) sier i Kommunal Rapport at Trondheim kommune ikke lenger er noe rødgrønt utstillingsvindu. Bakgrunnen er den dårlige styringen med økonomien i kommunen.

Kommunal Rapport har avdekket at driftsunderskuddet i 2008 ikke var 208 millioner, som er underskuddet etter at alle disponible midler er brukt til å redusere underskuddet, men 446 millioner kroner. Resultatet til kommunen har forverret seg med en milliard på få år.

Nå står Trondheim kommune i fare for å havne på den beryktede Robek-listen. Kommuner som havner der er i praksis satt under administrasjon av staten. Alle større økonomiske disposisjoner må godkjennes av staten. Jeg advarte i VG allerede i november i fjor om at dette kunne komme til å skje. Den gang haglet kritikken mot meg fra Arbeiderpartiet.

Det er merkelig hvor stille det er fra ordfører Rita Ottervik i denne saken. Hun lar kommunaldirektøren for finans og varaordføreren svare for seg i Kommunal Rapport. Hun har i den senere tiden gjerne stilt i media når hun har kunnet lansere det hun tydeligvis mener er gode saker. Men hun tar ikke ansvaret når de økonomiske problemene i kommunen skal takles.

Det er nok en gang grunn til å minne om at Arbeiderpartiet kom til dekket bord da de tok over mankten i Trondheim i 2003. Høyre og de andre borgerlige partiene leverte fra seg en by med god økonomi. Daværende rådmann Inge Noreide sa det slik da han presenterte sitt forslagh til budsjett for 2004: "Som nyvalgt bystyre overtar dere ansvaret for en kommune som samlet sett har god styring på økonomien.". Nå er bildet motsatt: I budsjettforslaget for 2009 skrev rådmannen at "hovedårsaken til vårt problem er at utgiftene har økt sterkere enn inntektene". Det har skjedd mens de rødgrønne har styrt byen.

Høyre har gjennom vårt budsjettforslag for i år vist at det finnes en vei ut av krisen. Blant annet kan veksten i kommunens gjeld dempes, private kan tas i bruk for å løse oppgavene bedre og kommunens egen organisasjon kan jobbe smartere og unngå slike underskudd i fremtiden.

Drømmen om lyntog

De senere årene har debatten om lyntog tatt av i Norge. Adresseavisen har de siste dagene skrevet mye om dette (de artiklene er ikke lagt ut på nett, men her finner dere en leder om temaet fra 8. juni og en artikkel fra 11. juni).

Denne debatten er nå blitt slik: Enten er man for lyntog og miljøgvennlig, eller så er man mot og en miljøversting. Den som er for er visjonær, den som er mot er reaksjonær. Det er behov for litt nyansering.

Det er mange gode argumenter for å satse på raske tog. De viktigste handler selvsagt om miljø: Tog er en transportform som forurenser lite. Hvis toget går raskere vil det bli en mye sterkere konkurrent til flyet, og sannsynligvis bidra til å redusere norske CO2-utslipp.

Samtidig er det også noen argumenter mot: Miljø er mer enn bare CO2-utslipp. Skinnene til et tog som går i svært høy fart må beskyttes langt bedre enn dagens linjer. Alle som har tatt Gardermobanen kan selv se hva jeg mener. Toglinjen blir i praksis en flere hundre kilometer lang mur gjennom landet. Det vil skape store problemer for blant annet dyrelivet. Erfaringene fra Gardermobanen viser at det ikke er lett å lære viltet å gå over på de kryssingspunktene som er bygget. Investeringene i lyntog er enorme. Selv om noen ivrige entusiaster hevder det motsatte vil det aldri bli økonomisk bærekraftig å bygge ut lyntog her i landet. Da må dette finansieres av staten.

Toget i Norge må moderniseres, det er ingen tvil om det. Men det beste kan bli det godes fiende - hvis det eneste som er godt nok er en full utbygging av lyntog vil vi måtte vente svært lenge på at det skjer noe. Det er mulig å få økt hastigheten på jernbanen i Norge, og redusert reisetiden mellom for eksempel Trondheim og Oslo til fire timer - slik Venstre har tatt til orde for. Det er langt mer realistiske planer, som gjør toget konkurransedyktig i forhold til fly.

For ordens skyld må jeg nevne dette: Sør-Trøndelag Høyre har vært en sterk pådriver for å få Høyre til å gå inn for en satsing på høyhastighetstog i Norge, og lyktes med det på landsmøtet i 2007.