mandag 1. august 2016

Lege og kokk med dårlige råd

Det ligger mye penger i folks helse og kosthold. Det er ikke uten grunn at de tradisjonelle mediene stadig kjører saker om dette, og VG har til og med etablert Vektklubben som konkurrent til tradisjonelle dietter som Grete Roede og andre. De mest leste bloggene handler gjerne om kosthold og livsstil. Rådene vi mottar varierer mye. Noen av dem har et solid, faglig fundament. Andre er mer tvilsomme. Det kan være krevende å velge hvem man skal lytte til i jungelen av dietter, kurs, blogger og bøker. 

Legen Berit Nordstrand og kokken Kjartan Skjelde lanserte i fjor en kokebok for familier. Jeg datt forleden tilfeldigvis over noen av artiklene som ble skrevet i forbindelse med lanseringen, blant annet denne. Der er forfatterne sitert på å ha gitt flere råd som er direkte feil:

Bytt ut sukker med honning eller rårørsukker
Honning er sukker. Det er noen andre stoffer i honning også, men i så små mengder at du må spise fryktelig mye honning for å få i deg merkbare mengder av disse stoffene. Rårørsukker er sukker – og så vidt jeg er i stand til å se inneholder denne sukkervarianten like mye kalorier og karbohydrat som tradisjonelt sukker. Rådet burde ganske enkelt vært ”spis mindre sukker”. Påstanden om at du kan erstatte vanlig, hvitt sukker med de nevnte alternativene er rett og slett ikke sann. Mer informasjon om dette finnes blant annet her.

Bytt ut hvete med andre kornsorter
Nordstrand og Skjelde hevder at melsorter som enkorn, emmer, økologisk spelt og landhvete er sunnere enn hvete. Det finnes ingen holdepunkter for at eksempelvis spelt er sunnere enn hvete. Derimot vet vi at fint mel bør byttes ut med grovt, og at de fleste av oss vil ha godt av å få mer fiber i kosten. Rådet deres burde vært ”spis mer grovmel”. Mer informasjon om dette finner du på denne linken.

Bytt ut meieriprodukter med lite fett med variantene med mye fett
Dette er det motsatte av kostholdsrådet til Helsedirektoratet. Smør inneholder transfett, og meieriprodukter er vår viktigste kilde til metter fett. Ved å velge de lette variantene får du med deg de viktige næringsstoffene i melken, som kalsium, protein og vitamin B12, men slipper unna det mettede fettet.

Bytt ut vanlig salt med havsalt
Jeg liker Maldonsalt, og bruker det gjerne. Det er veldig dyrt, så jeg bruker det bare når jeg salter maten etter at den er laget ferdig. Der er imidlertid direkte misvisende å hevde at dette saltet er sunnere enn vanlig bordsalt. De inneholder nøyaktig det samme: Natriumklorid. Salt øker risikoen for hjerte- og karsykdommer, hvis folk blir lurt til å tro at de kan spise mer salt bare fordi det er ”naturlig” kan det være skadelig. Mer informasjon om dette på denne siden.

Nordstrand og Skjelde har heldigvis noen gode råd også - som at man bør velge rent kjørt fremfor farseprodukter som pølser og bruke vann som tørstedrikk. Men de samlede ”rådene” deres er ikke akkurat imponerende. Det er tvert om både skuffende og alvorlig at en lege og en kokk får seg til å gi råd som er direkte misvisende. Når de gjør det for å selge en bok er det også kynisk. Som jeg nevnte innledningsvis er det mye penger å tjene på dette markedet, de som forsøker å berike seg på vår helse og vårt kosthold har et særskilt ansvar for å gi oss fornuftige råd. Lurer du på hva du bør spise anbefaler jeg denne siden, som gir trygge og gode råd. 

fredag 22. august 2014

Spørsmål om verdier

22. august hadde jeg denne kronikken på trykk i Adresseavisen: 

Gjennom flere avisoppslag i Adresseavisen i sommer er vi blitt kjent med Vibeke Johansen og hvordan det har rammet henne at Trondheim kommune gir henne et uforsvarlig tilbud. Avisens artikler har vist at hun ikke er alene, og historiene de pårørende forteller berører meg sterkt. Mens foreldre til funksjonsfriske barn opplever at barna vokser til og ut, blir det av mange pårørende beskrevet at småbarnsperioden varer livet ut. Det er krevende for foreldrene å fortsette kampen for sine barns rettigheter langt inn i voksenlivet. Vibeke Johansen er heldig. Hennes foreldre er ressurssterke. Takket være deres innsats får byens innbyggere og vi politikere god innsikt i den situasjonen mange brukere står i. Når vi nå skal sikre henne og andre funksjonshemmede et godt tilbud, må vi se til at bedringen av tilbudet blir varig og fungerer utover foreldrenes levetid. 

Medisinsk utvikling gjør at flere med funksjonshemminger vokser opp og at levealderen deres øker. Dette gir konsekvenser for tjenestene vi tilbyr dem. Både ut i fra individets behov for en meningsfull hverdag og for en best mulig omsorgssituasjon er det viktig å legge grunnlag for best mulig livskvalitet. For den enkelte handler det om muligheten til å leve et godt liv hvor man opplever mestring og kan utvikle sine evner. For samfunnet er det en fordel at den enkeltes funksjonsnivå er så høyt som mulig: Omsorgen for en som kan forflytte seg selv er langt enklere enn for en som blir passivisert og mister gangfunksjon. Samfunnet vil derfor tjene på å vedlikeholde og utvikle ferdigheter gjennom hele livsløpet. 

HVPU-reformens bærende idé var at psykisk utviklingshemmede skal inkluderes i samfunnet. Dette er et godt og viktig prinsipp. Norge har gått bort fra å gjemme vekk utviklingshemmede. Men kan hende har for mye av fokuset etter reformen vært på boform, og for lite på det helhetlige tilbudet. I Trondheim har vi hatt et godt fungerende dagtilbud, slik som Vidarheim. Men etter dårlig økonomisk styring og finanskrisen i 2008 og 2009 ble det iverksatt innsparinger i alle sektorer, også i tilbudet til psykisk utviklingshemmede. Pårørende og ansatte har varslet om hvilke enorme konsekvenser dette vil ha og resultatet har vi fått lese om gjennom Fylkeslegens tydelige tilbakemelding: Tjenestetilbudet er ikke forsvarlig. 

Jeg er alltid svært opptatt av å sikre god og trygg styring av økonomien i kommunen. Men psykisk utviklingshemmede er blant de av byens innbyggere som er aller mest sårbare. Mange av dem er ikke selv i stand til å gi verbalt uttrykk for hvordan endringer i tilbudet påvirker egen livssituasjon. Kuttene i tilbudene til psykisk utviklingshemmede i Trondheim ble blant annet gjort gjennom å gå fra individuelle tilbud til gruppetilbud. Men likebehandling av mennesker med funksjonshemming forutsetter ulik behandling av hver enkelt. Mens noen brukere opplever at gruppebehandling fungerer godt for dem, har det for eksempel i Vibeke Johnsens tilfelle ført til en dramatisk forverring av hennes helsesituasjon. 

Regjeringen sørget tidligere i sommer for å lovfeste retten til brukerstyrt personlig assistent (BPA). Helseministeren Bent Høie (H) fortalte i Adresseavisen 9. august at denne retten også vil gjelde for psykisk utviklingshemmede. Det vil føre til at de får mulighet til å få en oppfølging fullt ut tilpasset egne behov. Dette er en viktig og svært prinsipiell reform: Mange psykisk utviklingshemmede har ikke bare store omsorgsbehov. De har gjerne også helt unike omsorgsbehov, blant annet fordi de kan ha flere forskjellige diagnoser som til sammen utgjør en tilstand ingen andre har. Da må også tjenestene være unike, og regjeringens BPA-reform sikrer nettopp dette.

Det er flott at Vibeke Johnsen har foreldre som er ressurssterke og som makter å ta kampen når tilbudet til datteren er utilstrekkelig. Jeg er takknemlig for at hennes foreldre, og foreldre til andre i samme situasjon, har maktet å ta belastningen med å stå frem i offentligheten med sin historie. Men kvaliteten på tilbudet til våre funksjonshemmede kan ikke være basert på at pårørende skal påklage kommunens vedtak til enhver tid, eller medieomtale når tilbudet svikter.  

Kvaliteten på et samfunn kan måles i hvordan man ivaretar sine svakeste. Hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest er etter min mening det viktigste verdispørsmål vi politikere tar stilling til når vi behandler budsjetter og fordeler fellesskapets ressurser. Mange av dem har ikke stemmerett eller de benytter seg ikke av stemmeretten. De deltar også sjelden i den offentlige debatten. Det er nettopp disse menneskene vi politikere må stå opp for. Ikke bare når media skriver om dem eller når fylkeslegen avslører brudd på deres rettigheter. Ikke bare når det nærmer seg valg. Men hvert år. Hver dag. 


tirsdag 20. mai 2014

Gi NAV til kommunene


Nav-reformen har hittil vært en byråkratireform som har gitt mer makt og ansvar til staten. Da er det ikke overraskende at resultater uteblir. Kommunereformen må føre til at kommunene får mer av ansvaret for NAVs tjenester. Trondheim Kommune bør søke om å få overta dette ansvaret. Kommunen er langt nærmere dem som trenger NAVs hjelp enn statlige byråkrater.

«Nav-reformen ga færre i jobb og flere på trygd», skrevAftenposten 13. mai. Åtte år etter at reformen ble iverksatt, er vi tilbake på samme nivå som vi var på før reformen, målt i mennesker som hjelpes fra trygd og ut i arbeidslivet. Under veis var det verre for brukerne. Milliarder er brukt på reformen. Resultatene er nedslående målt mot de store forventningene og løftene som ble gitt da den ble iverksatt: Nav-reformen skulle gi brukere av velferdstjenester én dør å forholde seg til, hvor de skulle møte ett tjenesteapparat som kunne gi svar, avklaring, henvisning og hjelp. 

Det er riktignok blitt én dør inn, men skal vi tro to uavhengige rapporter fra Frischsenteret og Uni Research Rokkansenteret er det vanskeligere å finne døren ut igjen: Reformen skulle føre til at flere av de ansatte ble ”generalister” som kunne hjelpe mennesker med sammensatte utfordringer. Det har gått på bekostning av muligheten til å gi spesialisert hjelp til dem som trenger det, hvilket er de fleste av NAVs brukere. Direkte dialog med saksbehandler suppleres med beslutninger som treffes helt andre steder. Etter NAV-reformen møter folk det samme identitetsløse kontorveldet som brukere av velferdstjenester ble møtt med tidligere.

NAV-reformen har så langt vært reformen som ikke bidro til annet enn mer byråkrati og høye kostnader. Reformen hvor brukere ikke får hjelpen de er forespeilet, hvor ansatte føler seg uthengt og latterliggjort og hvor politikerne står igjen som maktesløse – uten andre virkemidler enn å pøse enda mer penger inn i sluket. Slik kan det ikke fortsette.

Det finnes imidlertid eksempler på at deler av disse utfordringene lar seg løse: Frem til 2008 hadde vi flere såkalte oppgavefordelingsforsøk, hvor kommunene overtok ansvar fra staten både når det gjaldt arbeidsmarkedstiltak og andre velferdstjenester. I bydel Sagene i Oslo kom flere fra sosialhjelp og trygd ut i arbeid da det var den kommunale tjenesten som styrte midlene. Tilsvarende effekter ser vi i andre kommuner, for eksempel i Klepp kommune på Jæren som med sitt «Snu i døra»-prosjekt har gitt mange unge på sosialhjelp en ny sjanse i arbeidslivet. Et annet eksempel er Åmli kommune, hvor lokal aktivitetsplikt ble innført og hvor det i dag nesten ikke finnes unge mennesker som er avhengig av sosialhjelp.

Forsøkene med oppgavefordeling ble imidlertid stoppet. Det var overflødig å fortsette, het det fra den daværende rødgrønne regjeringen. Årsaken var at denne typen oppgavefordeling var forankret i NAV-reformen. Historien viser det motsatte: Kommunenes mulighet til å styre arbeidsmarkedstiltakene er nærmest borte. I stedet for å skape en velferdspolitikk hvor lokale forutsetninger og brukernes behov er førende, har vi en statlig ensretting og byråkratisering som reduserer muligheten til å få til det som var hele reformens hovedformål: Å få flere mennesker fra trygd ut i jobb.

Når regjeringen nå skal gjennomføre kommunereformen bør oppgavefordeling mellom stat og kommune i NAV komme høyt på dagsorden. Regjeringen bør legge til grunn det Høyres landsmøte nylig vedtok etter forslag fra Oslo, Sør-Trøndelag og Rogaland Høyre: Si nei til kontorvelde og statliggjøring og gi kommunene ansvar for velferdstjenestene i NAV. Statens ansvar kan begrenses til ytelsesforvaltning. Regjeringen kan også iverksette forsøk underveis, hvor flere kommuner får ansvar for arbeidsmarkedstiltak og andre statlige velferdstjenester. På den måten sikres det at gode ideer faktisk gir bedre løsninger for dem som er mest avhengige av at NAV skal fungere – brukerne.

Trondheim kommune bør ikke vente på nasjonale myndigheter. Vi bør søke regjeringen om å få ta over ansvaret for velferdstjenestene i NAV – i det minste som et forsøk som kan fungere som en demonstrasjon av hvordan kommunalt ansvar gir bedre resultater. Følger regjeringen opp dette vil den også sørge for at kommunereformen ikke blir en grå byråkratireform, men reformen som realiserte velferdskommunen – og som ga makten tilbake til folk og lokaldemokrati.

(Denne blogposten er en redigert versjon av et innlegg skrevet av Torbjørn Sølsnes i Oslo Høyre)

mandag 14. april 2014

Muslimsk skole i Norge?

Det er kommet en søknad om å få opprette en muslimsk skole i Oslo. Det vekker sterke følelser, og både byrådet i Oslo og Arbeiderpartiet har markert seg som motstandere av søknaden. Argumentasjonen deres mot er litt ulik: Byrådet har dårlige erfaringer med miljøet bak søknaden, som tidligere drev Urtehagen skole som måtte legges ned i 2004 etter kritikk fra fylkesmannen mot driften. Arbeiderpartiet mener det er feil om norske elever begynner å gå i hver sin skole etter hvilken religion de tilhører. De mener søknaden truer den såkalte enhetsskolen, hvor alle barn går sammen. 

Det er lett å bli bekymret når muslimske miljø søker om å få opprette en skole. Man ser fort for seg koranskoler i utlandet, hvor ungene indoktrineres og som fungerer som rekrutteringsbase for ekstreme organisasjoner. Likevel er det viktig å holde tunga rett i munnen:

Foreldre har rett til å velge utdanning for sine barn. Denne retten er faktisk slått fast i menneskerettighetenes artikkel 26-3. En rett til å velge må innebære at det finnes alternativer til den offentlige skolen. Det norske lovverket åpner for private skoler som drives på grunnlag av alternativ pedagogikk - det åpner for Steineskoler og Montessoriskoler - og for skoler med basis i livssyn, som åpner for kristne skoler. Og muslimske. Og egentlig delvis også Steinerskoler, siden den skolen både har basis i alternativ pedagogikk og et alternativt livssyn. (Hele lovteksten som beskriver dette finner du i privatskolelovens paragraf 2-1 på denne linken: http://lovdata.no/lov/2003-07-04-84/§2-1) Det har til tider vært diskusjon rundt noen av de private skolene her i landet. For eksempel ble det på starten av 2000-tallet mye oppmerksomhet da noen kristne skoler brukte læremidler som brøt med likestillingsloven. Det til tross har selv Arbeiderpartiet levd godt med dagens privatskolelov, som altså åpner for at man kan åpne skoler på religiøst grunnlag.

Dermed blir spørsmålet: Hvis de sommar levert søknaden om å få åpne en muslimsk skole har gjort alt rett i søknaden sin - hvilket grunnlag har staten da for å si nei til skolen? Og hvis vi likevel nekter skolen å åpne, mens vi tillater kristne skoler, hva slags samfunn er vi da? Da driver staten med diskriminering på religiøst grunnlag. Hvis vi skal si nei til muslimske skoler må vi med andre ord også si nei til eksempelvis kristne skoler, som Kristen Videregående skole Trøndelag (KVT). Mener vi virkelig det? 

Det er grunn til å minne om at en eventuell muslimsk skole som skal drives etter privatskoleloven må gjøre nettopp det: Den skal drive innenfor norsk lovverk. Paragraf 1-1 i privatskoleloven er temmelig klar: 
"Opplæringa ved skolar som blir godkjende etter lova her, skal ta sikte på:
a)å utvikle personlegdommen, talentet og dei mentale og fysiske evnene til elevane,
b)å utvikle respekt for menneskerettane, grunnleggjande fridommar og for dei prinsippa som pakta til Dei sameinte nasjonane vernar om,
c)å utvikle respekt for foreldra og den kulturelle identiteten, språket og verdiane til eleven, for dei nasjonale verdiane i det landet der eleven bur, og respekt for kulturar som er ulike hans eller hennar eigen,
d)å førebu eleven til eit ansvarleg liv i eit fritt samfunn i ei ånd av forståing, fred, toleranse, likestilling mellom kjønna og venskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personar som høyrer til urfolk"

Skoler som ikke holder seg innenfor disse rammene risikerer å miste godkjenningen. 

Jeg har forståelse for dem som mener at det er en verdi at flest mulig elever går og skal gå i den offentlige skolen her i landet. Det gjør da også rundt 95 prosent av elevene. Privatskoleloven, både den som gjelder nå og de endringer regjeringen foreslå, åpner for at det skal gjøres en vurdering av om antall privatskoler i et område kan medføre en belastning for de offentlige skolene. Dermed finnes det en skikkerhetsventil som vil sikre at det ikke blir slik at alle kristne eller muslimer går i egne skoler. Så vidt jeg forstår vil den muslimske skolen i Oslo få 200 elevplasser. Det går nesten 60.000 elever i grunnskolen i Oslo. Hvis alle elevplassene ved den muslimske skolen fylles opp vil med andre ord 0,35 prosent av elevene i Oslo gå på denne skolen. Jeg tviler på at det er dette som truer integreringen, slik noen hevder det vil gjøre.

Det kan godt være at den søknaden om å drive muslimsk skole som nå er levert i Oslo skal avvises av rent formelle grunner, det kan være at miljøet bak søknaden ikke er i stand til å drive en skole som tilfredsstiller lovens krav. Da må søknaden avvises. Men dersom skolen har alt formelt i orden skal det mye til for å avvise den. Da må vi ha tillit til at tilsynsmyndighetene gjør jobben sin og passer på at skolen holder seg innenfor de krav loven stiller. Alternativet er å fjerne hele adgangen til å starte alternative skoler i Norge.

torsdag 16. januar 2014

Boplikt for ledere?

I Adresseavisen i dag står det at jeg "krever" at sjefer i virksomhet i Trondheim må bo i byen. Siden saken er koblet til en rekke børsnoterte virksomheter kan det virke litt rart at en politiker fra Høyre legger seg borti slike interne prioriteringer i næringslivet. Da journalisten ringte meg var hovedtema offentlige virksomheter som styres fra byen, som Miljødirektoratet, Arbeidstilsynet og ikke minst den nye enheten for helsebygg som den nye regjeringen ønsker å etablere i Trondheim. Men jeg mener argumentene mine er relevante også i private virksomheter, selv om de står fullstendig fritt til å gjøre helt andre vurderinger. 
Oppslaget i Adresseavisen

Det å være sjef betyr i dag å være en leder. På de aller fleste arbeidsplasser leder man kompetente og engasjerte medarbeidere som trenger en tydelig og synlig leder som er til stede i hverdagen og som kan bidra til at virksomheten fatter de rette beslutningene i rett tid. Selv om vi nå har helt andre muligheter til å kommunisere med hverandre over lange avstander enn tidligere kan ikke mail, sms, telefonsamtaler og videokonferanser erstatte det direkte møtet mellom leder og ansatt. Etter min oppfatning er dette viktigere jo mer kompleks virksomheten er. Etter min mening er det helt utenkelig om for eksempel SINTEF skulle ledes av en som bor i en annen byr og bare er i Trondheim "ved behov". 

Selv om lederen styrer en virksomhet som har nasjonale eller internasjonale oppgaver har vedkommende godt av å bo i samme område som de fleste medarbeiderne sine. Både fordi det gjør vedkommende i stand til å forstå hverdagen til egne medarbeidere bedre, og fordi de fleste virksomheter også har godt av å ha et tydelig ståsted i det lokalmiljøet de drives fra. Erik Haugane har bygget opp Norges nest største oljeselskap, Det Norske, fra Trondheim. Han har også vært en tydelig aktør i samfunnsdebatten i byen. Det har kanskje vært viktigere for byen enn for selskapet. Men jeg er sikker på at medarbeiderne hans har satt pris på å se at sjefen har noe å melde som også blir lagt merke til utenfor eget hus. 

Jeg mener dette er en hovedregel. Ingen regel er uten unntak. Det kan skje at et selskap eller en offentlig virksomhet må gå utenfor eget nabolag for å finne den rette lederen. Og det kan tenkes at vedkommende har familie som ikke lar seg flytte. Som politiker kan jeg ha langt sterkere forventninger til offentlige virksomheter enn til private selskaper. Men jeg mener altså at mange av argumentene mine er relevante for både offentlige og private virksomheter. Jeg er helt sikker på at den nye enheten for helsebygg bør ha en leder som bor i Trondheim, uansett om denne lederen bor i byen på det tidspunktet vedkommende blir rekruttert eller ikke. 

søndag 5. januar 2014

Fylkeshuset til Steinkjer?

Den nye fylkesrådslederen i Nord-Trøndelag, Anne Marit Mevassvik, har tatt til orde for å slå sammen de to fylkeskommunene iTrøndelag. Det er en tanke som andre har tenkt før henne. For alle som ikke bor i Trøndelag er det noe av et mysterium at det skal være to fylker i denne landsdelen. Men det nye er at dette kommer fra den politiske ledelsen i Nord-Trøndelag. Mevassvik fortjener skryt for å våge å ta dette skrittet, og bør møtes med åpne armer av oss som er politikere i Sør-Trøndelag.
Fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik
Etter min mening finnes det ett Trøndelag, delingen i to fylker er kunstig. Vi har felles historie og identitet. Stiklestad har samme betydning for meg fra Trondheim som det har for en namdaling. Trondheim er alle trønderes by, uansett om de bor på Røros eller i Levanger. Sør-Trøndelag utenfor Trondheim og Nord-Trøndelag har svært mange av de samme mulighetene og utfordringene. Byen er avhengig av at omlandet klarer seg godt, resten av Trøndelag behøver Trondheim som et sterkt og vitalt lokomotiv. Mange av tjenestene de to fylkeskommunene driver har betydning for innbyggerne på tvers av fylkesgrensene: Elevene kan allerede i dag i stor grad velge å gå på en videregående skole i nabofylket, men det er under forutsetning av at tilbudet de søker ikke finnes i hjemfylket. Kollektivtrafikken krysser fylkesgrensene. Kulturminnene i de to fylkene er nært beslektet med hverandre og forteller ulike sider av den samme historien.

Det ble fra fylkestinget i Sør-Trøndelag gjort et alvorlig forsøk av å få i gang prosessen med sammenslåing av de to fylkene etter valget i 2003. Det hele endte som kjent med at ingenting skjedde. I mellomtiden har samarbeidet mellom de to fylkeskommunene om praktisk gjennomføring av ulike oppgaver gått sin vante gang. Da Trøndelagsrådet ble etablert var det et stort forum, med begge fylkesutvalgene og representasjon fra fylkeshovedstedene Trondheim og Steinkjer. Siden er det blitt skalert ned slik at det i hovedsak bare er ordførerne som av og til møtes. Det er nok mer effektivt, og i tråd med hva samarbeidet i dag faktisk innebærer. Men det sier også noe om at det som i sin tid startet med en ambisjon om å få til en tilnærming mellom de to fylkene i dag er blitt bare et teknisk samarbeid – eller et slags fornuftsekteskap.

Jeg hører med til dem som mener fylkeskommunen egentlig er overflødig som forvaltningsorgan. Jeg tror imidlertid det er svært lenge til den eventuelt måtte legges ned. Før den tid må det blant annet gjennomføres en kommunereform. Så lenge fylkeskommunen finnes må den forvaltes og drives best mulig. Utdaterte administrative grenser må ikke være til hinder for gode tjenester.

Mevassvik brukte sin første tale som fylkesrådsleder til fylkestinget i Nord-Trøndelag til å presentere argumentene til hvorfor man nå må tenke helt nytt. Det er sjelden at politikere våger å gå så høyt på banen i det de trår inn i en ny rolle og tenke høyt rundt en sak som blir oppfattet som kontroversiell. Derfor fortjener hun både ros og å bli møtt på samme vis. Vi i Sør-Trøndelag må også tenke nytt i denne saken dersom det denne gangen skal bli mer enn prat.

Jeg er en sterk tilhenger av maktspredning. Derfor var jeg stolt og mente det var helt rett da Høyre gjennom daværende statsråd Victor Norman flyttet statlige virksomheter ut av Oslo til andre deler av landet. Det er ikke slik at vettet her i landet bare er plassert i hovedstaden. I mange tilfeller er det lettere å finne kompetent og villig arbeidskraft i andre landsdeler enn på Østlandet, hvor presset på arbeidsmarkedet er betydelig. I tillegg er det bra å motvirke for mye konsentrasjon av makt på ett sted. Når alle tunge offentlige institusjoner er lokalisert på et lite geografisk område kan det føre til en salgs ”innavl” blant byråkratene, som er en del av samme miljø, og bytter jobber mellom hverandres institusjoner. Når viktige institusjoner er lokalisert utenfor hovedstaden åpner det for litt annerledes perspektiver. Mangfold er oftest av det gode – og erfaringene etter Victor Normans pionerarbeid er da også gode. Arbeidstilsynet styres for eksempel nå fra Trondheim, og er blitt en institusjon som klarer seg svært godt.

Jeg mener vi må være villige til å tenke på samme måte i et eventuelt sammenslått Trøndelag: For alle argumentene for å flytte statlig virksomhet ut fra Oslo kan brukes internt i Trøndelag også. I Nord-Trøndelag er det, etter min erfaring, en frykt for at Trondheim skal bli for tung og dominerende og trekke til seg nær sagt alt av interessant virksomhet og ressurser. Om denne frykten baseres på realiteter eller ikke er ikke vesentlig i denne sammenhengen, for resultatet er at den er en høyst reell hindring for en sammenslåing av de to fylkene. Skal de to fylkeskommunene slås sammen må vi i ”storebrorfylket” derfor være villige til å la Nord-Trøndelag få styre viktige funksjoner i den nye enheten. Ja – kanskje bør vi til og med vurdere å la Steinkjer få hele administrasjonen for den nye regionen. Vi bør også ha i mente at dette betyr mye mer for nord-trønderne enn for oss her i sør: Det er langt fra Røyrvik til Steinkjer. Det er enda lenger til Trondheim. Og for Steinkjer som by betyr arbeidsplassene på fylkeshuset mye mer enn de samme arbeidsplassene i Trondheim.

Dette må ikke forstås dit hen at jeg mener arbeidsplassene i fylkeskommunens administrasjon ikke er viktige, og at det vil være lett for oss her i byen å gi slipp på dem. Skal dette bli løsningen må vi i Sør-Trøndelag også ha noe igjen for det, enten i form av at viktige tjenester i det nye fylket skal styres herfra eller på annet vis. Men for meg som politiker i Trondheim er det viktigere å sikre at Trøndelag er en slagkraftig enhet som sammen kan arbeide for å sikre fremtiden til vår region enn å tviholde på at hele administrasjonen av det fremtidige, sammenslåtte fylket skal ha postadresse her i byen. For meg er det åpenbart at den sterkeste parten i en slik sammenslåing må være villig til å gi mest for å få det hele i havn. Når det i tillegg står seg godt sett opp mot min prinsipielle holdning til maktspredning er det lett å åpne for å la Nord-Trøndelag få betydelige deler av administrasjonen av det nye fylket.