Formannskapet i Trondheim mot mer til vei?

Noen ganger er politikken rar, for noen ganger handler den mer om spillet og småligheter enn om dens innhold. I dag var en slik dag i formannskapet i Trondheim. Flertallet nektet å stemme for en uttalelse til regjeringen med krav om mer midler til veiutbygging her i landet som jeg fremmet. Det gjorde de på tross av at de påstod at de er enige i innholdet i forslaget mitt.

Bakgrunnen for forslaget er at kommunestyret i Ørland har tatt initiativ til et opprop for mer penger til bedre veier:

"Kommunestyret i Ørland beklager at en stadig større andel av investeringer i veinettet må betales av bilistene i form av bompenger. Kommunestyret i Ørland krever at Staten prioriterer investeringer og utbedringer i veinettet i forslag til Nasjonal Transportplan 2014 – 2023. Fylkeskommunene må gjøres i stand til å ivareta sin oppgave som eier av fylkesveinettet, og budsjettene må økes slik at vedlikehold og investeringer kan gjøres på minst samme nivå som for stamvegnettet der Staten selv sitter med ansvaret. Utbygging av infrastruktur er det viktigste tiltaket for å skape vekst og utvikling i hele landet. Kommunestyret vil derfor igangsette en ordførerstafett hvor kravet er at Staten skal øke sin andel av vei investeringene."

Oppropet er godt timet, for transportetatenes forslag til Nasjonal Transportplan for 2014-2023 kom for kort tid siden. Nå arbeider regjeringen med sin innstilling til Stortinget, som skal behandles neste år. Det er nå vi må gi regjeringen klare signaler på hva vi mener. Det kommer vi til å gjøre på mange vis, blant annet gjennom å vedta høringsuttalelser til forslaget og gjennom å påvirke våre partifeller på Stortinget. Dersom alle kommuner i landet slutter seg til oppropet fra Ørland vil det være et svært klart signal fra kommunesektoren om at regjeringen må øke rammene til veier i arbeidet med planen.

Det vil i så fall være et svært viktig signal for oss i Trondheim: Vi arbeider for tiden med del II av Miljøpakken. Den inkluderer blant annet en utbygging av E6 sørover fra Tonstad til Jaktøyen, en vei som i dag er direkte farlig fordi trafikken er alt for stor i forhold til en tofelts vei. Men i forslaget til Nasjonal Transportplan er det ikke satt av en eneste statlig krone til utbygging av veien. Hvis vi skal få bygget ut veien må den med andre ord finansieres utelukkende av bompenger. Det betyr en enorm belastning på trafikantene i Trondheim og Trøndelag. Vi har et lite håp: I forslaget til transportplan har Statens Vegvesen skrevet at dersom rammene til veiutbygging økes med 20 prosent i forhold til de tallene som er brukt i planen vil de foreslå at det kommer penger fra staten til E6. Dermed vil en økning av rammen ha en direkte konsekvens for oss her i byen.

Jeg hadde justert litt på vedtaket fra Ørland, for å få med nettopp situasjonen for Trondheim. Forslaget ble da slik:

"Formannskapet i Trondheim støtter ordførerstafetten som er startet kommunestyret i Ørland.

Formannskapet i Trondheim beklager at en stadig større andel av investeringer i veinettet må betales av bilistene i form av bompenger. Vi ber om at Staten prioriterer investeringer og utbedringer i veinettet i forslag til Nasjonal Transportplan 2014 – 2023. Fylkeskommunene må gjøres i stand til å ivareta sin oppgave som eier av fylkesveinettet. Trondheim kommune understreker at utbygging og opprusting av stamvegene i storbyer som Trondheim ikke utelukkende kan overlates til brukerfinansiering, staten må også bidra med en betdyelig del av finansieringen. Utbygging av infrastruktur er det viktigste tiltaket for å skape vekst og utvikling i hele landet. Formannskapet vil derfor støtte ordførerstafetten fra Ørland kommune hvor kravet er at Staten skal øke sin andel av veiinvesteringene."

De rødgrønne partiene i formannskapet valgte å gå mot forslaget. De bare tok det "til orientering" og vil komme tilbake til det i forbindelse med behandlingen av Trondheim kommunes høringsuttalelse til Nasjonal Tranportplan.

Oppropet fra kommunene for bedre veier i Norge blir med andre ord stående uten Trondheims tilslutning. Det er trist. Og for dumt, når det samme flertallet i formannskapet påstår de er enige i innholdet. En grei leveregel i politikken er denne: Stem for det du er for, og mot det du er mot.

Au da!

Høyres grand old man, Per-Kristian Foss, har i dagens DN sagt sin mening om hvordan det vil bli oppfattet dersom SVs Inga Marte Thorkildsen blir oppnevnt til statsråd og deretter statsministerens stedfortreder. I artikkelen sier han "Regjeringen vil ikke bli tatt på alvor hvis Inga Marte Thorkildsen blir fungerende statsminister i Stoltenbergs fravær. Da tror jeg ikke Stoltenberg vil våge å reise ut av landet på en lengre tur."

Høyre er heldige som har Per-Kristian Foss. Han er en politiker som klarer å fremstille komplekse politiske saker slik at alle forstår dem. Hans evne til å spissformulere seg er som oftest en styrke for partiet. Men denne gangen mener jeg han bommer. Havner Thorkildsen i regjeringen, og får hun en svært sentral rolle der, skal vi i Høyre med glede ta en hver politisk debatt med henne. Og vi skal vite å kritisere henne dersom hun gjør noe vi er uenige i (og vi bør også huske å rose henne dersom hun gjør noe riktig).

Noen vil kanskje mene at jeg kaster stein mens jeg sitter i glasshus all den tid jeg på facebook uttrykte noen meninger om situasjonen rundt den nylig avgåtte statsråden Audun Lysbakken. Til det vil jeg si at den saken handlet om hvordan han faktisk hadde utført sin oppgave. Selvsagt må vi kunne kritisere enkeltstatsråder for det. Men å gå ut med en forhåndsdømming av en politiker som kanskje blir statsråd og kanskje blir statsministerens stedfortreder blir å ta damen i stedet for ballen.

Svaret er penger fra staten – hva var spørsmålet?

FrPs Tord Lien er flink til å reise debatter. Men han besitter den samme manglende politiske kreativiteten som hele partiet hans lider av: Uansett hvilket problem man diskuterer finnes det bare ett svar: Mer penger fra staten.


Nå har Lien oppdaget at det er en del skoleelever som ikke får med seg matpakke hjemmefra. Løsningen hans på utfordringen er å foreslå at staten skal finansiere skolemat til alle. Det høres kanskje besnærende ut. Men det er altså slik at de fleste sender med barna sine mat på skolen. Tord Lien og FrP vil altså gi et gratis tilbud til hundretusenvis av barn og unge som ikke trenger det for å hjelpe et mindretall som har en utfordring.

Samtidig sliter skolen med at mange barn ikke lærer å lese eller skrive. Vi har en skole hvor mange lærere ikke har noen faglig fordypning over hodet i fag de underviser i. Hvis man velger å bruke de store pengene på å finansiere mat til alle elever blir det mindre penger til å styrke læringen i skolen. Det er kanskje ikke til å undres over at de fleste lærere ikke synes det er viktig å innføre offentlig finansiert skolemat.

Fremskrittspartiet har en politikk som ikke henger sammen: Den ønsker sterke reduksjoner i skatter og avgifter. De ønsker å bruke mer penger på alle gode formål. De påstår at de er liberalister, men alle utfordringer i det norske samfunnet skal løses med at staten tar over oppgaver fra enkeltmennesker og familien. Nå vil de til og med at staten skal ta fra foreldrene ansvaret for å sikre barna sine mat. Dette er kanskje kjennetegnet på populister, det er ikke kjennetegnet på en styringsdyktig regjeringspartner.

Når mange elever ikke får med seg mat hjemmefra finnes det et annet svar enn at staten skal ta over oppgaven: Foreldrene kan begynne å sende med barna sine mat. De kan ta ansvar for sine egne barn. Det norske samfunnet trenger mer, ikke mindre, personlig ansvar. Vi ser på flere områder hvordan forventningen til at ”noen andre” skal ordne opp for oss skaper problemer: Her i Trondheim har vi for eksempel et forsøplingsproblem. Mange flenger fra seg søppel på gata, i parken, på stranda og i skogen – og regner åpenbart med at noen rydder opp etter dem. Det forventes at våre eldre skal underholdes av profesjonelle når de havner på sykehjem. Og nå vil altså FrP la staten ordne maten for barna våre.

Dette er ikke bare et spørsmål om penger. Det er et spørsmål om hvilket samfunn vi vil ha. Jeg er overbevist om at et samfunn hvor det personlige ansvaret nærmest fullt ut blir erstattet av statlige løsninger blir et kaldere samfunn. På samme måte er jeg overbevist om at det ligger omsorg og kjærlighet bak hver tørre brødskive med leverpostei eller hvitost som stressete foreldre sender med ungene sine i skolen hver dag.

Det er selvsagt barn i Norge i dag som ikke får med seg matpakke på skolen, og det er et stort problem for dem det gjelder: Uten skikkelig ernæring lærer de mindre. La oss løse problemet for dette mindretallet, og ikke frata foreldre flest ansvaret for sine egne barn. Det er nemlig ikke slik at mer penger fra staten er løsningen på et hvert problem. Noen ganger kan til og med statlige penger skape problemer, fordi det fører til et samfunn hvor det personlige ansvaret forsvinner og omsorgen mennesker i mellom blir mindre. Det er åpenbart for mye forlangt at ”liberalistene” i FrP skal klare å tenke så langt. For dem er det alltid et svar: Mer penger fra staten, uansett hva spørsmålet er.

Ikke ødelegg fredsprisen

Den norske nobelkomite har de senere årene skapt debatt med sine tildelinger av Nobels fredspris. Den vi i Norge har merket mest til er bråket etter at den kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo fikk prisen. På bildet til venstre ser dere den tomme stolen fra da han ble tildelt prisen uten å kunne være til stede. Han sitter nemlig fensglet for å ytre meninger som er i strid med det som blir tillatt av det herskende kommunistpartiet. Xiaobo fikk prisen for sin kamp for å kunne utøve sin soleklare menneskerett: Retten til å ytre seg. Det er en tildeling nobelkomiteen bør være stolt av: Ytringsfrihet og demokrati er nødvendige forutsetninger for å skape fred.

Kinesiske myndigheter reagerte som kjent med å nærmest stenge all dialog med norske myndigheter. Det er skapt store problemer for norsk eksportnæring i Kina, blant annet er det blitt svært vanskelig å eksportere norsk oppdrettslaks til landet.

Dette får nå Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen til å ta til orde for at Stortinget må endre på hvem de oppnevner til komiteen. Han sier til Dagens Næringsliv at han har forståelse for "den forvirringen som kan oppstå når vi har sentrale ekspolitikere i komiteen, og at alle som sitter der kommer fra politiske partier". Videre sier han at han vil "styrke uavhengigheten til prisen". SVs Akhtar Chaudry har tidligere reist samme spørsmål. Merkelig nok kom også hans utspill etter at det kommunistiske Kina reagerte med et voldsomt raseri på tildelingen av prisen til Liu Xiaobo.

Jeg sitter med et bestemt inntrykk av at både Johansen og Chaudry aller mest er bekymret for hvordan prisen skaper utfordringer for Norges politiske og økonomiske forhold til et diktatur som reagerer negativt på at tildelinger av fredsprisen. De dekker seg bak formuleringer om uavhengighet og hensynet til at prisen bør "speile verden". Det er påfallende at disse innspillene kommer nå. Da komiteen i sin tid ga prisen til kampanjen mot landminer, en tildeling som i praksis var et spark på skinnleggen til blant andre USA, kom det ingen forslag fra Arbeiderpartiet og SV om at man må endre sammensetningen av komiteen.

Saken er ganske enkelt den at Johansen tar grundig feil på minst ett punkt: Han sier han vil styrke uavhengigheten til prisen. Men tildelingen av prisen til Liu Xiaobo viste jo nettopp at komiteen er uavhengig. Utenriksminister Jonas Gahr Støre prøvde jo som kjent å påvirke komiteen til ikke å tildele prisen til Xiaobo, en innblanding fra norske myndigheter i komiteens arbeid som man sjelden eller aldri har sett tidligere. Den norske nobelkomite viste at den var uavhengig og i stand til å ta en beslutning ut fra hvordan de mener de skal forvalte arven fra Alfred Nobel, uavhengig av hva Gahr Støre måtte mene.

Kinas reaksjon på prisen har vist hvor riktig og viktig tildelingen til Xiaobo var. Vi i Vesten har gjort oss avhengige av Kina som produsent av våre forbruksvarer. Våre TV'er, telefoner, klær og joggesko lages i stor grad i et diktatur som suverent ignorerer mange av de mest grunnleggende menneskerettigheter: De henretter mange tusen mennesker hvert eneste år, de sperrer opposisjonelle inne og de nekter folk retten til å ytre sine meninger fritt. Fordi vi er blitt så økonomisk avhengige av Kina lukker vi alt for ofte øynene for forhold vi egentlig burde kritisere. Nobelkomiteen gjorde noe med det. Ved å gjøre noe så uskyldig som å tildele en pris fikk de diktaturstaten til å nærmest gå av hengslene.

Selvsagt har det en kostnad for Norge. Vi går glipp av eksportinntekter. Men det skyldes at kinesiske myndigheter nekter å akseptere at Norge er et demokrati. Her i landet er det slik at en komite, selv om den er sammensatt av ekspolitikere, kan være helt uavhengig av landets myndigheter. At de ikke forstår dette er ikke vårt problem, det er et problem for kommunistpartiet i Kina. Hvis det er ett land i verden som bør stå på at man må klare å skille mellom en priskomite, landets myndigheter og landets næringsliv så er det nettopp Norge. Ved å bøye av, for eksempel ved å endre sammensetningen av nobelkomiteen, viser vi kineserne at vi mener de har rett i sin kritikk. Ved å ikke bøye av viser vi dem noe av meningen med et demokrati: Staten bestemmer ikke alt. Selv ikke tildelingen av Nobels fredspris.

Nobels fredspris er verdens mest prestisjefylte pris. Den har blitt det takket være kloke, dumme og kontroversielle beslutninger fattet av en komité sammensatt av norske ekspolitikere. Vi må stille oss et grunnleggende spørsmål: Ønsker vi å la et diktaturs overdrevne reaksjon på denne komiteens tildelinger tvinge oss til å endre sammensetningen i komiteen? Og hva skal i så fall være hensikten med det? Finne medlemmer som begynner å ta hensyn til følelsene til myndigheter som kan bli misfornøyde med pristildelingen? Finne medlemmer fra hele verden som kan sørge for at komiteen tar så mange hensyn at prisens innhold blir fullstendig utvannet?

Det er trist at Arbeiderpartiet og SV ser ut til å bøye av for press de åpenbart er utsatt for fra kinesiske myndigheter. Det eneste de skader på denne måten er faktisk Nobels fredspris. Jeg håper de tenker seg om både en og to ganger før de ødelegger fredsprisen for å tekkes kommunistene i Kina.

Hardt å være USA-venn

Troy Davis ble henrettet. Tross store internasjonale protester. Det største problemet med denne saken er ikke at Troy Davis kanskje var uskyldig dømt. Det gjør den bare enda verre. Det virkelige problemet er at USA stadig praktiserer dødsstraff.

Dødsstraffen er en barbarisk straffemetode. En av de mest sentrale menneskerettene er retten til liv. Det er ingen forbehold i erklæringen om at denne retten kan tas fra drapsmenn. Statens fremste oppgave er å sikre alle sine innbyggere denne retten. USA er heldigvis svært opptatt av at grunnleggende menneskeretter skal respekteres av alle land og samfunn. USA er en rettstat og et demokrati. Derfor er det desto mer skuffende at de stadig praktiserer dødsstraff. Uansett hvilke praktiske argumenter man kan finne mot - eller for - dødsstraff står det prinsipielle fast: Staten skal verne liv, ikke ta dem. Det eneste unntaket fra dette prinsippet er når staten må ty til militær makt. Og selv i slike tilfeller skal man vurdere behovet for bruk av makt opp mot den enkeltes rett til liv.

I tillegg til at dødsstraff bryter med viktige menneskerettigheter er det en rekke praktiske argumenter mot: Det finnes intet system for straffeforfølgelse som er perfekt, som bare avsier riktige dommer. Det hender skyldige går fri, det hender uskyldige blir dømt. Men når en dødsstraff er idømt og utført er det ingen vei tilbake. Dersom det på et senere tidspunkt viser seg at den dømte var uskyldig finnes det ingen måte å rette opp justismordet på. Fordi det ikke bare er utført et justismord, staten har også begått et drap.

Mange av tilhengerne av dødsstraff i USA mener denne straffemetoden bidrar til å redusere kriminaliteten. Det er ikke tilfellet. Dødsstraff virker ikke forebyggende - hvis det hadde vært tilfellet skulle USA hatt langt færre drap pr. innbygger enn for eksempel England, som kanskje er det europeiske landet som ligger tettest opp til USA på mange områder. Tvert i mot har USA langt flere drap pr. innbygger enn England.

Jeg er en varm forsvarer av Norges tette forhold til USA. Jeg setter stor pris på USAs engasjement for demokrati i resten av verden. Norge og Europa skylder USA mye. Men det er fullstendig uforståelig at landet ikke for lengst har avskaffet dødsstraffen. USA er i selskap med land som Kina, Iran, Vietnam og Saudi-Arabia. Ikke akkurat land som er kjent for å ta menneskerettighetene på alvor.

Dødsstraffen er like grusom, uansett hvor den skjer. Vi har en tendens til å glemme alle de andre landene som praktiserer dødsstraff på grunn av alt fokuset USA får. Men det er lett å forklare: Vi reagerer spesielt sterkt når vår nærmeste allierte praktiserer denne barbariske straffemetoden. Derfor er det hardt å være USA-venn i dag, etter at Troy Davis ble avlivet med en giftsprøyte.

Valgvinner uten å vinne makten

Valget i Trondheim er over, og for oss i Høyre ble det en svært hyggelig opplevelse: 12,2 prosentpoeng fremgang. Mer enn dobling av antall stemmer fra valget i 2007. Siden bystyret ble redusert i størrelse fra 85 til 67 mandater får de fleste partier redusert sin gruppe. Høyre øker sin fra 13 til 18. Vi får tre representanter i formannskapet, mot to i forrige periode. De rødgrønne partiene ble svekket, og gikk samlet tilbake med omtrent 7 prosentpoeng. Selv når de får med KrF på lasset er flertallet svekket i forhold til opposisjonen. Og nesten all fremgangen for oss i opposisjonen skyldes Høyres formidable fremgang.


Det er med andre ord artig å være leder for Trondheim Høyres bystyregruppe. Samtidig skulle vi selvsagt gjerne tatt hele kaka når vi først vant valget. Det er en dramatisk forskjell på å sitte med flertallet og å sitte i opposisjon. Arbeiderpartiet gikk markant tilbake. De mistet ti prosent av oppslutningen de hadde for fire år siden. Arbeiderpartiet opplever naturlig nok en betydelig slitasje etter de siste fire årene ved makten her i byen. Det har vært fire turbulente år, med underskudd, dramatiske kutt på tjenestene til mange av byens aller svakeste, etablering av en ny bomring kort etter at den gamle forsvant og dramatiske økninger i eiendomsskatten. Helt mot slutten av valgkampen kom det på ny opp at Trondheim kommune har begått mange brudd på arbeidsmiljøloven. Mange velgere opplever nok at Arbeiderpartiets styring av byen er temmelig langt unna partiets egen glansete fremstilling.

Jeg har med undring sett hvordan Arbeiderpartiet igjen har valgt å bruke negative påstander om sine motstandere som et av deres viktigste virkemidler i valgkampen. Rita Ottervik har for eksempel gjentatte ganger sagt at da hun tok over var det 22 skoler som ikke var godkjent etter inneklimaforskriften. Det er rett. Men hun nevner selvsagt aldri at det opprinnelig var 40 skoler som ikke var godkjent, da forskriften kom i 1997. De borgerlige partiene hadde med andre ord kommet halvveis i å få byens skoler godkjent da hun tok over, og det var under Anne Kathrine Slungård planen for oppgradering av de gjenstående skolene ble vedtatt. I egne løpesedler har Arbeiderpartiet påstått at ”Høyre vil gjøre kollektivtrafikken dårligere” – enda sannheten er det stikk motsatte. Rita Ottervik har gjentatt til det kjedsommelige at Høyre ”ikke ville bygge Kattem sykehjem”, enda hun godt vet at vi ville utsette byggingen ett år. Ottervik har i denne valgkampen vist sitt sanne ansikt: Hun griper gjerne til negative påstander om sine motstandere for å beholde makten. Vi i Høyre har tviholdt på vår strategi om å snakke om våre egne saker – hvilket kommer godt frem i de sakene vi fikk oppslag på i mediene. I vårt valgkampmateriell er ikke Arbeiderpartiet nevnt med ett ord. Det kommer vi til å fortsette med, for vi vet at negativ kampanje før eller siden bare slår tilbake på den som kommer med påstandene. Det skaper bare politikerforakt. Det vil ikke vi bidra til.

Noen vil kanskje hevde at Trondheim Høyres seier i denne valgkampen utelukkende skyldes at Høyre fikk et sterkt, nasjonalt løft i dette valget. Det er en alt for enkel analyse. Marvin-epoken viste at velgerne i Trondheim skiller sterkt mellom lokalvalg og riksvalg. Mens Høyre gjorde dårlige nasjonale valg på 90-tallet gjorde Trondheim Høyre sine beste valg. For fire år siden var Høyre nasjonalt en av valgets vinnere, Trondheim Høyre gjorde det dårligste valget vårt noen sinne. Det faktum at vi klarte å øke vår oppslutning med 12,2 prosentpoeng og å doble antall stemmer er intet mindre enn en kraftprestasjon. Vår oppslutning her i byen er sannsynligvis en funksjon av at Høyre lykkes bedre nasjonalt og lokalt samtidig.

En interessant effekt av dette valget er at den gamle polariseringen mellom Høyre og Arbeiderpartiet er tilbake for fullt. På valgdagen må det ha vært to svære hauger med stemmesedler hos stemmestyrene, med stemmer for de to partiene. Nær 70 prosent av velgerne gikk til et av de to partiene. Jeg mener selvsagt dette er bra. Det gir velgerne klarere alternativer å velge mellom i årene fremover. Høyre og Arbeiderpartiet har det til felles at begge er partier med en helhetlig politikk, og med klare ideologiske ståsteder. Ved å stemme på et av disse partiene velger man en retning for samfunnet og ikke bare styrke en enkeltsak. Det er bra for politikken i Trondheim at det er nettopp våre to partier som nå fremstår som de sterkeste og som de førende på hver sin side.

For oss i Høyre blir spørsmålet ganske enkelt: Vi vant valget, uten å vinne ordførerkjedet – hva nå? Først og fremst står vi foran et viktig stortingsvalg. Dersom fylkestingsvalget hadde vært et stortingsvalg ville Sør-Trøndelag Høyre fått tre representanter på Stortinget, for første gang siden 80-tallet. Dersom vi får like god oppslutning i valget om to år kan stortingsvalget komme til å bli avgjort i Sør-Trøndelag. Det er en inspirerende tanke. Som jeg nettopp har skrevet selv er ikke oppslutningen i et lokalvalg direkte overførbar til stortingsvalget, men oppslutningen vi nå fikk viser at Høyre har en evne til å mobilisere velgere her i fylket mange trodde vi hadde mistet. Nå er tiden inne for å forberede de neste skrittene for Høyre. Valget 2011 markerer starten for Trondheim Høyre.

Storm i vannglass, en fjær blir til fem høns...

På Trondheim Høyres løpeseddel og på vår plakat med bilde av meg holder jeg i en kopp fra en kjent kafekjede i byen. Bildet ble til ved en tilfeldighet: Broren min (som er fotograf) skulle ta bilder av meg til valgkampen, jeg kjøpte med kaffe til oss to. Jeg ble sittende med kaffekoppen i hånden på det ene motivet, og logoen til kafeen vises på bildet.

Det klarer Snorre Valen fra SV og Ronny Kjelsberg fra Rødt å gjøre et stort poeng ut av på Twitter i dag. De spør om kafekjeden har sponset oss i Trondheim Høyre - Kjelsberg bruker til og med uttrykket "hemmelig sponsoravtale" for å gjøre det skikkelig skummelt.

Saken er altså denne: Det er ingen forbindelser mellom kafekjeden og Høyre. Jeg kjenner ikke dem som driver den. Kafekjeden er uavhengig av Høyre - og så vidt jeg vet, av alle andre partier. Vårt bilde er ikke et forsøk på å misbruke deres varemerke. Jeg beklager selvsagt dersom de føler at vi på denne måten har misbrukt deres varemerke. Vi har ingen hemmelige "sponsoravtaler", hverken med denne bedriften eller andre. Høyre følger regelverket for partistøtte til punkt og prikke.

Det er litt typisk at slike ting blir blåst opp i valgkampen. Når representanter for de rødgrønne partiene klarer å bruke masse tid på dette er det et uttrykk for at de ikke har mye annet å bidra med i valgkampen. Kanskje de heller skulle bruke tiden sin på å fortelle sine følgere på twitter om hvor de vil at Trondheim skal gå i årene fremover?