fredag 22. august 2014

Spørsmål om verdier

22. august hadde jeg denne kronikken på trykk i Adresseavisen: 

Gjennom flere avisoppslag i Adresseavisen i sommer er vi blitt kjent med Vibeke Johansen og hvordan det har rammet henne at Trondheim kommune gir henne et uforsvarlig tilbud. Avisens artikler har vist at hun ikke er alene, og historiene de pårørende forteller berører meg sterkt. Mens foreldre til funksjonsfriske barn opplever at barna vokser til og ut, blir det av mange pårørende beskrevet at småbarnsperioden varer livet ut. Det er krevende for foreldrene å fortsette kampen for sine barns rettigheter langt inn i voksenlivet. Vibeke Johansen er heldig. Hennes foreldre er ressurssterke. Takket være deres innsats får byens innbyggere og vi politikere god innsikt i den situasjonen mange brukere står i. Når vi nå skal sikre henne og andre funksjonshemmede et godt tilbud, må vi se til at bedringen av tilbudet blir varig og fungerer utover foreldrenes levetid. 

Medisinsk utvikling gjør at flere med funksjonshemminger vokser opp og at levealderen deres øker. Dette gir konsekvenser for tjenestene vi tilbyr dem. Både ut i fra individets behov for en meningsfull hverdag og for en best mulig omsorgssituasjon er det viktig å legge grunnlag for best mulig livskvalitet. For den enkelte handler det om muligheten til å leve et godt liv hvor man opplever mestring og kan utvikle sine evner. For samfunnet er det en fordel at den enkeltes funksjonsnivå er så høyt som mulig: Omsorgen for en som kan forflytte seg selv er langt enklere enn for en som blir passivisert og mister gangfunksjon. Samfunnet vil derfor tjene på å vedlikeholde og utvikle ferdigheter gjennom hele livsløpet. 

HVPU-reformens bærende idé var at psykisk utviklingshemmede skal inkluderes i samfunnet. Dette er et godt og viktig prinsipp. Norge har gått bort fra å gjemme vekk utviklingshemmede. Men kan hende har for mye av fokuset etter reformen vært på boform, og for lite på det helhetlige tilbudet. I Trondheim har vi hatt et godt fungerende dagtilbud, slik som Vidarheim. Men etter dårlig økonomisk styring og finanskrisen i 2008 og 2009 ble det iverksatt innsparinger i alle sektorer, også i tilbudet til psykisk utviklingshemmede. Pårørende og ansatte har varslet om hvilke enorme konsekvenser dette vil ha og resultatet har vi fått lese om gjennom Fylkeslegens tydelige tilbakemelding: Tjenestetilbudet er ikke forsvarlig. 

Jeg er alltid svært opptatt av å sikre god og trygg styring av økonomien i kommunen. Men psykisk utviklingshemmede er blant de av byens innbyggere som er aller mest sårbare. Mange av dem er ikke selv i stand til å gi verbalt uttrykk for hvordan endringer i tilbudet påvirker egen livssituasjon. Kuttene i tilbudene til psykisk utviklingshemmede i Trondheim ble blant annet gjort gjennom å gå fra individuelle tilbud til gruppetilbud. Men likebehandling av mennesker med funksjonshemming forutsetter ulik behandling av hver enkelt. Mens noen brukere opplever at gruppebehandling fungerer godt for dem, har det for eksempel i Vibeke Johnsens tilfelle ført til en dramatisk forverring av hennes helsesituasjon. 

Regjeringen sørget tidligere i sommer for å lovfeste retten til brukerstyrt personlig assistent (BPA). Helseministeren Bent Høie (H) fortalte i Adresseavisen 9. august at denne retten også vil gjelde for psykisk utviklingshemmede. Det vil føre til at de får mulighet til å få en oppfølging fullt ut tilpasset egne behov. Dette er en viktig og svært prinsipiell reform: Mange psykisk utviklingshemmede har ikke bare store omsorgsbehov. De har gjerne også helt unike omsorgsbehov, blant annet fordi de kan ha flere forskjellige diagnoser som til sammen utgjør en tilstand ingen andre har. Da må også tjenestene være unike, og regjeringens BPA-reform sikrer nettopp dette.

Det er flott at Vibeke Johnsen har foreldre som er ressurssterke og som makter å ta kampen når tilbudet til datteren er utilstrekkelig. Jeg er takknemlig for at hennes foreldre, og foreldre til andre i samme situasjon, har maktet å ta belastningen med å stå frem i offentligheten med sin historie. Men kvaliteten på tilbudet til våre funksjonshemmede kan ikke være basert på at pårørende skal påklage kommunens vedtak til enhver tid, eller medieomtale når tilbudet svikter.  

Kvaliteten på et samfunn kan måles i hvordan man ivaretar sine svakeste. Hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest er etter min mening det viktigste verdispørsmål vi politikere tar stilling til når vi behandler budsjetter og fordeler fellesskapets ressurser. Mange av dem har ikke stemmerett eller de benytter seg ikke av stemmeretten. De deltar også sjelden i den offentlige debatten. Det er nettopp disse menneskene vi politikere må stå opp for. Ikke bare når media skriver om dem eller når fylkeslegen avslører brudd på deres rettigheter. Ikke bare når det nærmer seg valg. Men hvert år. Hver dag. 


tirsdag 20. mai 2014

Gi NAV til kommunene


Nav-reformen har hittil vært en byråkratireform som har gitt mer makt og ansvar til staten. Da er det ikke overraskende at resultater uteblir. Kommunereformen må føre til at kommunene får mer av ansvaret for NAVs tjenester. Trondheim Kommune bør søke om å få overta dette ansvaret. Kommunen er langt nærmere dem som trenger NAVs hjelp enn statlige byråkrater.

«Nav-reformen ga færre i jobb og flere på trygd», skrevAftenposten 13. mai. Åtte år etter at reformen ble iverksatt, er vi tilbake på samme nivå som vi var på før reformen, målt i mennesker som hjelpes fra trygd og ut i arbeidslivet. Under veis var det verre for brukerne. Milliarder er brukt på reformen. Resultatene er nedslående målt mot de store forventningene og løftene som ble gitt da den ble iverksatt: Nav-reformen skulle gi brukere av velferdstjenester én dør å forholde seg til, hvor de skulle møte ett tjenesteapparat som kunne gi svar, avklaring, henvisning og hjelp. 

Det er riktignok blitt én dør inn, men skal vi tro to uavhengige rapporter fra Frischsenteret og Uni Research Rokkansenteret er det vanskeligere å finne døren ut igjen: Reformen skulle føre til at flere av de ansatte ble ”generalister” som kunne hjelpe mennesker med sammensatte utfordringer. Det har gått på bekostning av muligheten til å gi spesialisert hjelp til dem som trenger det, hvilket er de fleste av NAVs brukere. Direkte dialog med saksbehandler suppleres med beslutninger som treffes helt andre steder. Etter NAV-reformen møter folk det samme identitetsløse kontorveldet som brukere av velferdstjenester ble møtt med tidligere.

NAV-reformen har så langt vært reformen som ikke bidro til annet enn mer byråkrati og høye kostnader. Reformen hvor brukere ikke får hjelpen de er forespeilet, hvor ansatte føler seg uthengt og latterliggjort og hvor politikerne står igjen som maktesløse – uten andre virkemidler enn å pøse enda mer penger inn i sluket. Slik kan det ikke fortsette.

Det finnes imidlertid eksempler på at deler av disse utfordringene lar seg løse: Frem til 2008 hadde vi flere såkalte oppgavefordelingsforsøk, hvor kommunene overtok ansvar fra staten både når det gjaldt arbeidsmarkedstiltak og andre velferdstjenester. I bydel Sagene i Oslo kom flere fra sosialhjelp og trygd ut i arbeid da det var den kommunale tjenesten som styrte midlene. Tilsvarende effekter ser vi i andre kommuner, for eksempel i Klepp kommune på Jæren som med sitt «Snu i døra»-prosjekt har gitt mange unge på sosialhjelp en ny sjanse i arbeidslivet. Et annet eksempel er Åmli kommune, hvor lokal aktivitetsplikt ble innført og hvor det i dag nesten ikke finnes unge mennesker som er avhengig av sosialhjelp.

Forsøkene med oppgavefordeling ble imidlertid stoppet. Det var overflødig å fortsette, het det fra den daværende rødgrønne regjeringen. Årsaken var at denne typen oppgavefordeling var forankret i NAV-reformen. Historien viser det motsatte: Kommunenes mulighet til å styre arbeidsmarkedstiltakene er nærmest borte. I stedet for å skape en velferdspolitikk hvor lokale forutsetninger og brukernes behov er førende, har vi en statlig ensretting og byråkratisering som reduserer muligheten til å få til det som var hele reformens hovedformål: Å få flere mennesker fra trygd ut i jobb.

Når regjeringen nå skal gjennomføre kommunereformen bør oppgavefordeling mellom stat og kommune i NAV komme høyt på dagsorden. Regjeringen bør legge til grunn det Høyres landsmøte nylig vedtok etter forslag fra Oslo, Sør-Trøndelag og Rogaland Høyre: Si nei til kontorvelde og statliggjøring og gi kommunene ansvar for velferdstjenestene i NAV. Statens ansvar kan begrenses til ytelsesforvaltning. Regjeringen kan også iverksette forsøk underveis, hvor flere kommuner får ansvar for arbeidsmarkedstiltak og andre statlige velferdstjenester. På den måten sikres det at gode ideer faktisk gir bedre løsninger for dem som er mest avhengige av at NAV skal fungere – brukerne.

Trondheim kommune bør ikke vente på nasjonale myndigheter. Vi bør søke regjeringen om å få ta over ansvaret for velferdstjenestene i NAV – i det minste som et forsøk som kan fungere som en demonstrasjon av hvordan kommunalt ansvar gir bedre resultater. Følger regjeringen opp dette vil den også sørge for at kommunereformen ikke blir en grå byråkratireform, men reformen som realiserte velferdskommunen – og som ga makten tilbake til folk og lokaldemokrati.

(Denne blogposten er en redigert versjon av et innlegg skrevet av Torbjørn Sølsnes i Oslo Høyre)

mandag 14. april 2014

Muslimsk skole i Norge?

Det er kommet en søknad om å få opprette en muslimsk skole i Oslo. Det vekker sterke følelser, og både byrådet i Oslo og Arbeiderpartiet har markert seg som motstandere av søknaden. Argumentasjonen deres mot er litt ulik: Byrådet har dårlige erfaringer med miljøet bak søknaden, som tidligere drev Urtehagen skole som måtte legges ned i 2004 etter kritikk fra fylkesmannen mot driften. Arbeiderpartiet mener det er feil om norske elever begynner å gå i hver sin skole etter hvilken religion de tilhører. De mener søknaden truer den såkalte enhetsskolen, hvor alle barn går sammen. 

Det er lett å bli bekymret når muslimske miljø søker om å få opprette en skole. Man ser fort for seg koranskoler i utlandet, hvor ungene indoktrineres og som fungerer som rekrutteringsbase for ekstreme organisasjoner. Likevel er det viktig å holde tunga rett i munnen:

Foreldre har rett til å velge utdanning for sine barn. Denne retten er faktisk slått fast i menneskerettighetenes artikkel 26-3. En rett til å velge må innebære at det finnes alternativer til den offentlige skolen. Det norske lovverket åpner for private skoler som drives på grunnlag av alternativ pedagogikk - det åpner for Steineskoler og Montessoriskoler - og for skoler med basis i livssyn, som åpner for kristne skoler. Og muslimske. Og egentlig delvis også Steinerskoler, siden den skolen både har basis i alternativ pedagogikk og et alternativt livssyn. (Hele lovteksten som beskriver dette finner du i privatskolelovens paragraf 2-1 på denne linken: http://lovdata.no/lov/2003-07-04-84/§2-1) Det har til tider vært diskusjon rundt noen av de private skolene her i landet. For eksempel ble det på starten av 2000-tallet mye oppmerksomhet da noen kristne skoler brukte læremidler som brøt med likestillingsloven. Det til tross har selv Arbeiderpartiet levd godt med dagens privatskolelov, som altså åpner for at man kan åpne skoler på religiøst grunnlag.

Dermed blir spørsmålet: Hvis de sommar levert søknaden om å få åpne en muslimsk skole har gjort alt rett i søknaden sin - hvilket grunnlag har staten da for å si nei til skolen? Og hvis vi likevel nekter skolen å åpne, mens vi tillater kristne skoler, hva slags samfunn er vi da? Da driver staten med diskriminering på religiøst grunnlag. Hvis vi skal si nei til muslimske skoler må vi med andre ord også si nei til eksempelvis kristne skoler, som Kristen Videregående skole Trøndelag (KVT). Mener vi virkelig det? 

Det er grunn til å minne om at en eventuell muslimsk skole som skal drives etter privatskoleloven må gjøre nettopp det: Den skal drive innenfor norsk lovverk. Paragraf 1-1 i privatskoleloven er temmelig klar: 
"Opplæringa ved skolar som blir godkjende etter lova her, skal ta sikte på:
a)å utvikle personlegdommen, talentet og dei mentale og fysiske evnene til elevane,
b)å utvikle respekt for menneskerettane, grunnleggjande fridommar og for dei prinsippa som pakta til Dei sameinte nasjonane vernar om,
c)å utvikle respekt for foreldra og den kulturelle identiteten, språket og verdiane til eleven, for dei nasjonale verdiane i det landet der eleven bur, og respekt for kulturar som er ulike hans eller hennar eigen,
d)å førebu eleven til eit ansvarleg liv i eit fritt samfunn i ei ånd av forståing, fred, toleranse, likestilling mellom kjønna og venskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personar som høyrer til urfolk"

Skoler som ikke holder seg innenfor disse rammene risikerer å miste godkjenningen. 

Jeg har forståelse for dem som mener at det er en verdi at flest mulig elever går og skal gå i den offentlige skolen her i landet. Det gjør da også rundt 95 prosent av elevene. Privatskoleloven, både den som gjelder nå og de endringer regjeringen foreslå, åpner for at det skal gjøres en vurdering av om antall privatskoler i et område kan medføre en belastning for de offentlige skolene. Dermed finnes det en skikkerhetsventil som vil sikre at det ikke blir slik at alle kristne eller muslimer går i egne skoler. Så vidt jeg forstår vil den muslimske skolen i Oslo få 200 elevplasser. Det går nesten 60.000 elever i grunnskolen i Oslo. Hvis alle elevplassene ved den muslimske skolen fylles opp vil med andre ord 0,35 prosent av elevene i Oslo gå på denne skolen. Jeg tviler på at det er dette som truer integreringen, slik noen hevder det vil gjøre.

Det kan godt være at den søknaden om å drive muslimsk skole som nå er levert i Oslo skal avvises av rent formelle grunner, det kan være at miljøet bak søknaden ikke er i stand til å drive en skole som tilfredsstiller lovens krav. Da må søknaden avvises. Men dersom skolen har alt formelt i orden skal det mye til for å avvise den. Da må vi ha tillit til at tilsynsmyndighetene gjør jobben sin og passer på at skolen holder seg innenfor de krav loven stiller. Alternativet er å fjerne hele adgangen til å starte alternative skoler i Norge.

torsdag 16. januar 2014

Boplikt for ledere?

I Adresseavisen i dag står det at jeg "krever" at sjefer i virksomhet i Trondheim må bo i byen. Siden saken er koblet til en rekke børsnoterte virksomheter kan det virke litt rart at en politiker fra Høyre legger seg borti slike interne prioriteringer i næringslivet. Da journalisten ringte meg var hovedtema offentlige virksomheter som styres fra byen, som Miljødirektoratet, Arbeidstilsynet og ikke minst den nye enheten for helsebygg som den nye regjeringen ønsker å etablere i Trondheim. Men jeg mener argumentene mine er relevante også i private virksomheter, selv om de står fullstendig fritt til å gjøre helt andre vurderinger. 
Oppslaget i Adresseavisen

Det å være sjef betyr i dag å være en leder. På de aller fleste arbeidsplasser leder man kompetente og engasjerte medarbeidere som trenger en tydelig og synlig leder som er til stede i hverdagen og som kan bidra til at virksomheten fatter de rette beslutningene i rett tid. Selv om vi nå har helt andre muligheter til å kommunisere med hverandre over lange avstander enn tidligere kan ikke mail, sms, telefonsamtaler og videokonferanser erstatte det direkte møtet mellom leder og ansatt. Etter min oppfatning er dette viktigere jo mer kompleks virksomheten er. Etter min mening er det helt utenkelig om for eksempel SINTEF skulle ledes av en som bor i en annen byr og bare er i Trondheim "ved behov". 

Selv om lederen styrer en virksomhet som har nasjonale eller internasjonale oppgaver har vedkommende godt av å bo i samme område som de fleste medarbeiderne sine. Både fordi det gjør vedkommende i stand til å forstå hverdagen til egne medarbeidere bedre, og fordi de fleste virksomheter også har godt av å ha et tydelig ståsted i det lokalmiljøet de drives fra. Erik Haugane har bygget opp Norges nest største oljeselskap, Det Norske, fra Trondheim. Han har også vært en tydelig aktør i samfunnsdebatten i byen. Det har kanskje vært viktigere for byen enn for selskapet. Men jeg er sikker på at medarbeiderne hans har satt pris på å se at sjefen har noe å melde som også blir lagt merke til utenfor eget hus. 

Jeg mener dette er en hovedregel. Ingen regel er uten unntak. Det kan skje at et selskap eller en offentlig virksomhet må gå utenfor eget nabolag for å finne den rette lederen. Og det kan tenkes at vedkommende har familie som ikke lar seg flytte. Som politiker kan jeg ha langt sterkere forventninger til offentlige virksomheter enn til private selskaper. Men jeg mener altså at mange av argumentene mine er relevante for både offentlige og private virksomheter. Jeg er helt sikker på at den nye enheten for helsebygg bør ha en leder som bor i Trondheim, uansett om denne lederen bor i byen på det tidspunktet vedkommende blir rekruttert eller ikke. 

søndag 5. januar 2014

Fylkeshuset til Steinkjer?

Den nye fylkesrådslederen i Nord-Trøndelag, Anne Marit Mevassvik, har tatt til orde for å slå sammen de to fylkeskommunene iTrøndelag. Det er en tanke som andre har tenkt før henne. For alle som ikke bor i Trøndelag er det noe av et mysterium at det skal være to fylker i denne landsdelen. Men det nye er at dette kommer fra den politiske ledelsen i Nord-Trøndelag. Mevassvik fortjener skryt for å våge å ta dette skrittet, og bør møtes med åpne armer av oss som er politikere i Sør-Trøndelag.
Fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik
Etter min mening finnes det ett Trøndelag, delingen i to fylker er kunstig. Vi har felles historie og identitet. Stiklestad har samme betydning for meg fra Trondheim som det har for en namdaling. Trondheim er alle trønderes by, uansett om de bor på Røros eller i Levanger. Sør-Trøndelag utenfor Trondheim og Nord-Trøndelag har svært mange av de samme mulighetene og utfordringene. Byen er avhengig av at omlandet klarer seg godt, resten av Trøndelag behøver Trondheim som et sterkt og vitalt lokomotiv. Mange av tjenestene de to fylkeskommunene driver har betydning for innbyggerne på tvers av fylkesgrensene: Elevene kan allerede i dag i stor grad velge å gå på en videregående skole i nabofylket, men det er under forutsetning av at tilbudet de søker ikke finnes i hjemfylket. Kollektivtrafikken krysser fylkesgrensene. Kulturminnene i de to fylkene er nært beslektet med hverandre og forteller ulike sider av den samme historien.

Det ble fra fylkestinget i Sør-Trøndelag gjort et alvorlig forsøk av å få i gang prosessen med sammenslåing av de to fylkene etter valget i 2003. Det hele endte som kjent med at ingenting skjedde. I mellomtiden har samarbeidet mellom de to fylkeskommunene om praktisk gjennomføring av ulike oppgaver gått sin vante gang. Da Trøndelagsrådet ble etablert var det et stort forum, med begge fylkesutvalgene og representasjon fra fylkeshovedstedene Trondheim og Steinkjer. Siden er det blitt skalert ned slik at det i hovedsak bare er ordførerne som av og til møtes. Det er nok mer effektivt, og i tråd med hva samarbeidet i dag faktisk innebærer. Men det sier også noe om at det som i sin tid startet med en ambisjon om å få til en tilnærming mellom de to fylkene i dag er blitt bare et teknisk samarbeid – eller et slags fornuftsekteskap.

Jeg hører med til dem som mener fylkeskommunen egentlig er overflødig som forvaltningsorgan. Jeg tror imidlertid det er svært lenge til den eventuelt måtte legges ned. Før den tid må det blant annet gjennomføres en kommunereform. Så lenge fylkeskommunen finnes må den forvaltes og drives best mulig. Utdaterte administrative grenser må ikke være til hinder for gode tjenester.

Mevassvik brukte sin første tale som fylkesrådsleder til fylkestinget i Nord-Trøndelag til å presentere argumentene til hvorfor man nå må tenke helt nytt. Det er sjelden at politikere våger å gå så høyt på banen i det de trår inn i en ny rolle og tenke høyt rundt en sak som blir oppfattet som kontroversiell. Derfor fortjener hun både ros og å bli møtt på samme vis. Vi i Sør-Trøndelag må også tenke nytt i denne saken dersom det denne gangen skal bli mer enn prat.

Jeg er en sterk tilhenger av maktspredning. Derfor var jeg stolt og mente det var helt rett da Høyre gjennom daværende statsråd Victor Norman flyttet statlige virksomheter ut av Oslo til andre deler av landet. Det er ikke slik at vettet her i landet bare er plassert i hovedstaden. I mange tilfeller er det lettere å finne kompetent og villig arbeidskraft i andre landsdeler enn på Østlandet, hvor presset på arbeidsmarkedet er betydelig. I tillegg er det bra å motvirke for mye konsentrasjon av makt på ett sted. Når alle tunge offentlige institusjoner er lokalisert på et lite geografisk område kan det føre til en salgs ”innavl” blant byråkratene, som er en del av samme miljø, og bytter jobber mellom hverandres institusjoner. Når viktige institusjoner er lokalisert utenfor hovedstaden åpner det for litt annerledes perspektiver. Mangfold er oftest av det gode – og erfaringene etter Victor Normans pionerarbeid er da også gode. Arbeidstilsynet styres for eksempel nå fra Trondheim, og er blitt en institusjon som klarer seg svært godt.

Jeg mener vi må være villige til å tenke på samme måte i et eventuelt sammenslått Trøndelag: For alle argumentene for å flytte statlig virksomhet ut fra Oslo kan brukes internt i Trøndelag også. I Nord-Trøndelag er det, etter min erfaring, en frykt for at Trondheim skal bli for tung og dominerende og trekke til seg nær sagt alt av interessant virksomhet og ressurser. Om denne frykten baseres på realiteter eller ikke er ikke vesentlig i denne sammenhengen, for resultatet er at den er en høyst reell hindring for en sammenslåing av de to fylkene. Skal de to fylkeskommunene slås sammen må vi i ”storebrorfylket” derfor være villige til å la Nord-Trøndelag få styre viktige funksjoner i den nye enheten. Ja – kanskje bør vi til og med vurdere å la Steinkjer få hele administrasjonen for den nye regionen. Vi bør også ha i mente at dette betyr mye mer for nord-trønderne enn for oss her i sør: Det er langt fra Røyrvik til Steinkjer. Det er enda lenger til Trondheim. Og for Steinkjer som by betyr arbeidsplassene på fylkeshuset mye mer enn de samme arbeidsplassene i Trondheim.

Dette må ikke forstås dit hen at jeg mener arbeidsplassene i fylkeskommunens administrasjon ikke er viktige, og at det vil være lett for oss her i byen å gi slipp på dem. Skal dette bli løsningen må vi i Sør-Trøndelag også ha noe igjen for det, enten i form av at viktige tjenester i det nye fylket skal styres herfra eller på annet vis. Men for meg som politiker i Trondheim er det viktigere å sikre at Trøndelag er en slagkraftig enhet som sammen kan arbeide for å sikre fremtiden til vår region enn å tviholde på at hele administrasjonen av det fremtidige, sammenslåtte fylket skal ha postadresse her i byen. For meg er det åpenbart at den sterkeste parten i en slik sammenslåing må være villig til å gi mest for å få det hele i havn. Når det i tillegg står seg godt sett opp mot min prinsipielle holdning til maktspredning er det lett å åpne for å la Nord-Trøndelag få betydelige deler av administrasjonen av det nye fylket.  

torsdag 19. desember 2013

Nye ideer og bedre løsninger for Trondheim

Bystyret i Trondheim
Bystyrets budsjettdebatt gikk av stabelen på kvelden torsdag 19. desember. Her er innlegget mitt - slik det ble skrevet før møtet.

Ordfører
Jeg har gleden av å presentere budsjettforslaget for Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet. Det er et budsjettforslag som viser hvordan det er mulig å sikre tjenestene til dem som trenger kommunens hjelp mest – innenfor en ansvarlig ramme hvor vi også strammer til styringen av ressursbruken i kommunen.

Trondheim kommune har vært gjennom en tid med betydelige omstillinger. Det har vært nødvendig, og det var Høyre som tok initiativ til noen av de viktigste grepene i denne omstillingen. Det skal jeg komme tilbake til.

Men det har kostet. Blant annet fordi noen av dem som trenger kommunens hjelp aller mest er blitt brukt som salderingspost over flere år.

For Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet er det en prioritering som har vært det viktigste, bærende prinsippet i arbeidet med dette forslaget:
Vi skal gi mest til dem som trenger det mest.

Barnevern
Våre tre partier har i flere budsjettbehandlinger fremholdt at vi er uenige i reduksjonene som er foretatt i barnevernet. Det varmer å se at Fremskrittspartiet er enge med oss i dette.
Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet er krystallklare på at det er barnets beste som skal være førende for hvordan vi bruker pengene i barnevernet. Barn som opplever omsorgssvikt skal ikke bli sviktet av kommunen i tillegg.

Rusomsorg
Rådmannen foreslår å kutte i tilbudet til rusmisbrukere. Stavne Arbeid og Kompetanse har varslet at dette betyr at tilbudet til de yngste rusmisbrukere vil bli kuttet. Det er alvorlig, fordi det medfører at familier i den ytterste nød vil miste et helt nødvendig tilbud.

En ting er sikkert:
Vi vet at unge rusmisbrukere må hjelpes så raskt som mulig. De må komme seg ut av misbruket og ut av rusmiljøet før det er for sent. Svikter vi denne gruppen får det store konsekvenser. Først og fremst for den enkelte, som kan få hele livet ødelagt. Dernest for familien. Og til slutt for hele samfunnet. Få ting gir så store negative effekter for oss alle som rusmisbrukernes utfordringer.

Våre tre partier er heldigvis tydelige på en bred satsing på rusfeltet. Ikke bare retter vi opp kuttet ved Stavne. Vi styrker kommunens øvrige arbeid på rusfeltet og vi vil styrke kjøp av plasser til rusbehandling fra private aktører. Både fordi det er viktig for den enkelte og fordi det er viktig også for alle oss som ikke er direkte berørt.

Eldre pleietrengende
Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet vil vi ha fritt valg av hjemmehjelp. Nettopp når man er i livets mest sårbare situasjon, når man trenger hjelp i sitt eget hjem til å utføre oppgaver man gjennom et langt liv har tatt for gitt at man klarer selv, er det viktig å bevare mest mulig selvbestemmelse. Det handler både om kvaliteten på tjenestene og om verdighet. Vi mener ganske enkelt at de eldre er gamle nok til å bestemme selv. Dette er egentlig en enkel sak. Og den handler ikke øm økonomi, tjenesten vil koste omtrent det samme for kommunen og for den enkelte. Men det handler altså om hvem som skal bestemme: Den enkelte eller systemet. Og nettopp derfor er det blitt en sak som viser at det er et skille, også i lokalpolitikken.

Vi foreslår å ansette flere sykehjemsleger. Vi vet at det vil føre til en betraktelig heving av kvaliteten på omsorgen ved våre sykehjem. Fordi vi da får flere leger som kjenner pasientene godt. Fordi vi kan redusere utfordringen med at pasientene må skysses mellom sykehjemmet og St. Olavs Hospital fordi våre egne enheter ikke har tilstrekkelig kompetanse til å stille rett diagnose og sette i gang rett behandling. Flere sykehjemsleger er viktig fordi det ikke bare trengs flere varme hender i omsorgen, det trengs også flere kloke hoder.

Vi vil styrke bemanningen ved sykehjemmene. Vi vet at våre ansatte arbeider hardt, men sliter med å rekke over alle oppgavene. Dette er særlig en utfordring i de deler av året og døgnet hvor flest ønsker å ha fri. Familienes behov følger høytidsdager, helger og ferier. De pleietrengendes behov er konstant. Vi er enige i at det er fornuftig å satse på å få flere til å jobbe heltid i kommunens omsorgstjenester. Men vi mener det også må sikres nok bemanning til en hver tid.

Dagtilbud for funksjonshemmede
Dagtilbudene for funksjonshemmede er blitt kuttet gjennom flere år. De av kommunens innbyggere som kanskje har de aller mest forskjellige utfordringene og behovene, som tidligere fikk individuelle tilbud, får nå tilbud i grupper. Dette høres ikke dramatisk ut når man sitter her på rådhuset. Ute i hverdagen til den enkelte brukeren er det annerledes. Mange av dem kan for eksempel bare benytte seg av tilbud i basseng hvis de har minst en medarbeider sammen med seg. Samtidig er denne treningen i vann usedvanlig viktig for å opprettholde og utvikle motorikken. Protestene på kuttene har vi hørt. Men de er lette å overhøre. Her snakker vi tross alt om ganske mennesker som i liten grad kan si fra selv, med pårørende som har kjempet for sine barn hver eneste dag hele livet. For Høyre, Venstre og Pensjonistpartiet er det ingen tvil om at mennesker med nedsatt funksjonsevne som trenger kommunens dagtilbud skal ha et godt, trygt og verdig tilbud. Derfor vil vi styrke dagtilbudene.

Skole
Vi foreslår et helt nytt tiltak i skolen:
Vi har kalt det ”fraværsagenter”.  Dette er inspirert av et forsøk ved Huseby skole, hvor en egen ansatt har fått ansvar for å følge opp fraværet på ett trinn. Foreldre til elever som er borte fra skolen blir kontaktet for å sikre at fravær er reelt. Ikke bare det: Elever som har utfordringer som ligger litt på siden av det faglige får en å snakke med om det, en som er til stede i skolehverdagen og ser elevene på en annen måte enn lærerne har tid og anledning til. Huseby skole er svært fornøyd med resultatene av forsøket. Dette har også vært prøvd i Oslo, med gode resultater. Vi vil ha en pott alle ungdomsskolene i byen kan benytte seg av – hvis de mener å ha behov for det. Dette er blant annet en oppfølging av bystyrets eget vedtak om arbeidet for å redusere frafallet fra videregående skole.

Eiendomsskatt
Vi mener selvsagt at eiendomsskatten allerede er blitt for krevende for byens innbyggere. Og vi forbauses over at rådmannen og flertallet ser ut til å mene at skatteevnen er ubegrenset for våre innbyggere. Vi foreslår å fryse inntektene fra den i hele økonomiplanperioden, og derigjennom redusere den i takt med lønns- og prisveksten. Og vi gjør det med en sosial profil: Vi øker bunnfradraget i eiendomsskatten fra 500.000 – som er blitt stående urørt i ti år – til 600.000. Vi vet at det er en direkte sammenheng mellom familienes inntekter og størrelsen på og verdien av deres boliger. Med vårt forslag vil mange i Trondheim slippe eiendomsskatt helt, og det er dem med de rimeligste boligene.

Jeg må innom ett viktig tema før jeg avrunder dette innlegget med å si noe om hvordan dette budsjettforslaget ville gitt til at kommunen får en mer robust økonomi hvis det hadde blitt vedtatt:
I et verbalforslag tar vi til orde for utredning av bybane i Trondheim. Trondheim Høyres bystyregruppe vedtok enstemmig i høst å gå inn for en slik utredning, men da på spesielle vilkår: Vi ønsker å styrke byutviklingen i det som hittil er blitt kalt ”kollektivbuen”. Vi vil gjøre dette til Norges fremste bydel for nyskaping. I dette området bor og arbeider det ca 50.000 mennesker i dag. Vi mener det er rom for å doble dette. Men da må transporten i samme område bli enda bedre enn i dag. Kapasiteten på kollektivtrafikken må rett og slett bli større, og kollektivtrafikken må bli enda bedre. Og da kan løsningen være en bybane. I et av våre verbalforslag utfordrer vi bystyret på dette – og håper på støtte til det når det kommer til votering over jul.

Ansvarlig budsjett
Høyre, Venstre og Pensjonistpartiets budsjettforslag bygger på en vesentlig forutsetning: Budsjettet skal være ansvarlig. Om det blir vedtatt skal det sikre kommunen en mer robust økonomi i tiden fremover. Våre inndekninger er større enn våre utgiftsøkninger. Vi tar på alvor budskapet fra avgåtte statsminister Jens Stoltenberg, som fra februar til august stadig gjentok at Norge kan være på vei inn i tøffere økonomiske tider. Derfor vil vi styrke kommunens disposisjonsfond, slik at vi har evne til å stå i mot dersom eksempelvis arbeidsledigheten øker og skatteinntektene dermed reduseres.

Økonomien i Trondheim kommune er under god kontroll, og jeg vil gjenta noe jeg har sagt før: Vi har en dyktig finansdirektør som gjør en god jobb. En av grunnene til at økonomien er under kontroll er handlingsreglene som ble innført i budsjettet for 2010. De ble først foreslått av Høyre i april 2009, men fikk ikke støtte fra flertallet. De ble deretter altså heldigvis tatt inn i rådmannens budsjettforslag. Handlingsreglene legger begrensninger på bystyrets mulighet til å overforbruke og til å ta opp for mye gjeld. Det er bra. Men vi ønsker altså å være enda litt mer forsiktige, og gjennom innsparinger på administrasjon, innkjøp og andre tiltak vil vi trygge kommunens tilbud til innbyggerne både neste år og i årene fremover.

Ordfører

Høyre, Venstre og Pensjonistpartiets budsjettforslag sikrer tilbudene til dem som trenger kommunens hjelp aller mest. Vi gjør det innenfor en meget ansvarlig ramme. Forskjellen mellom dette forslaget og det forslaget flertallet vedtar i kveld viser at det er behov for et nytt flertall i bystyret i Trondheim, som har nye ideer og bedre løsninger. 

onsdag 11. desember 2013

Frelsesarmeen, homofile og julegryta

Rosenborg Ballklubb har startet en debatt om Frelsesarmeen og deres holdninger til homofile. Det er bra, det er viktig å utfordre organisasjoner som mener menneskers legning setter et skille for deres egnethet som ansatte. Særlig bra at dette kommer fra en fotballklubb, fotballen har ikke vært en arena hvor homofile har opplevd å være velkomne tidligere. Det beskrives godt i denne kronikken av Gjert Moldestad, som er Brannsupporter og redaktør for Brannmagasinet "Den 12. mann".

Frelsesarmeens holdning til ansettelser har vært kjent lenge. Slik jeg forstår det er den slik: De som skal ansettes i stillinger med uniform - altså være dem som forkynner Frelsesarmeens tro - kan ikke være homofile. Andre ansatte, som vel er de fleste i antall ansatte, kan være homofile. Jeg er uenig i et slikt skille, og mener Frelsesarmeen burde endre sin praksis. Jeg tror at Gud har viktigere ting å dømme oss mennesker for enn at noen av oss blir glade i mennesker av samme kjønn, og jeg opplever debatten om homofile i kristne miljøer som temmelig absurd.

Jeg valgte likevel å stå grytevakt i år, og mener det er helt uproblematisk. Når jeg står grytevakt betyr det ikke at jeg står inne for alt Frelsesarmeen mener eller gjør. Men jeg vet at Frelsesarmeen gjør en svært viktig jobb for mange av byens mest hjelpetrengende innbyggere. Rusmisbrukere, mennesker som sliter psykisk og tilreisende tiggere er alle mennesker som opplever å bli sett ned på og ekskludert av alle oss andre i hverdagen. De er alltid velkomne og behandles som individer med samme egenverdi som alle andre av Frelsesarmeen. Jeg har selv ved flere anledninger møtt noen av dem på Hveita dagsenter som drives av Frelsesarmeen. Brukernes tilbakemelding om Frelsesarmeens innsats er klar og tydelig: Armeen gjør en viktig jobb, redder liv og gir verdighet til dem som mottar hjelp. Jeg vet at pengene som kommer inn i julegryta på Torvet går direkte til disse mange av byens mest hjelpetrengende innbyggere. Derfor har jeg ingen betenkeligheter med å støtte dette arbeidet.

Jeg respekterer Rosenborgs valg, og mener til og med det er spesielt viktig at nettopp en fotballklubb tar så klar stilling mot diskriminering av homofile. Jeg for min del stiller gjerne opp for å støtte Frelsesarmeens viktige, ideelle arbeid - uten at det ligger noen støtte til deres holdninger til homofile i det.