Det farlige utenforskapet

Det har oppstått et "opprør" blant ungdom i England. Fra London har det spredt seg til andre byer. Frankrike har tidligere opplevd det samme. De har hatt opptøyer i flere store byer tidligere. Også der er det i hovedsak unge menn som trekker ut på gatene og bedriver hærverk. Det er skremmende å se at unge mennesker ramponerer sine egne byer. Enda mer skremmende er det å tenke på hva som kan være årsaken til opptøyene.

Jeg vet for lite om bakgrunnen for det som skjer til å kunne uttale meg skråsikkert om saken. Men det som skjer er uansett en grunn til bekymring: Det skal mye til før unge mennesker går ut på gatene på denne måten og ramponerer sine omgivelser. Jeg er redd mange europeiske land har skapt seg en generasjon med unge menn som opplever at de ikke har noen fremtid. De er blitt en generasjon som står utenfor det vi liker å oppfatte som velferdssamfunnet vårt. Det er en oppskrift på trøbbel.
 
Også her i Norge skjer det noe som gir grunn til bekymring, selv om det ikke har gitt seg det samme dramatiske uttrykket som i England enda: Det er i hovedsak guttene som faller utenfor i skolen. Det er guttene som ikke fortsetter med utdanning etter grunnskole eller videregående. I en verden hvor din kompetanse og din evne til å tilegne deg kunnskap blir stadig mer avgjørende for hvilke muligheter du har er mange gutter i ferd med å sakke akterut. De som faller utenfor skolen vil også i stor grad falle utenfor et stadig mer spesialisert og kompetansekrevende arbeidsliv. Det er først og fremst et problem for den enkelte. Men det er også et problem for samfunnet. Det er kostbart å ha mange borgere som ender opp i et fremmedgjørende utenforskap. Og det kan i ytterste konsekvens - som i England og Frankrike - i verste fall være direkte farlig. Hege Tunstad har gjort seg noen interessante betrakninger i bloggen sin om at det er fellesskapet som skaper utenforskapet. Hun skriver blant annet:

"Faren ved Det Norske Fellsskapet er at det ikke er en mangfoldsmodell. Det er ikke en sammenslutning av rommelige regler som gjelder for ulike mindre fellesskap som skal kunne sameksistere. Tvert imot. Det er sterk fokus på å tilpasse ulike grupperinger til Det Norske Fellesskapet. I praksis ser vi dette i enkeltsaker som kontantstøttedebatten, barnehagedebatten, familieorganiseringen altså. Og i skoleverket. Den sterkeste samordningen inn under Fellesskapet skjer i påvirkningen og styringen av livs- og utviklingsvilkårene for små barn og gjennom deres oppvekst. Sosialt er dette en sårbar periode."

 
Vi trenger en skole som ikke slipper fra seg unge mennesker som ikke kan lese og skrive godt nok til å klare seg i videre utdanning. Vi trenger et arbeidsliv som ikke er så stramt organisert at døren inn i arbeidslivet blir alt for trang. Vi må skape et samfunn hvor alle unge vokser opp med troen på at de kan og vil skape en trygg og god fremtid for seg selv og sin familie.
 
Vi kommunepolitikere kan faktisk utgjøre en forskjell her. Vi kan skape en skole som gir hver enkelt elev mulighet til å utvikle sine evner. Vi kan sørge for at unge gutter som holder på å falle utenfor fanges opp og hjelpes til å finne en vei inn i arbeidslivet. Det er en vanskelig jobb. Men jeg tror fremtiden vil dømme oss som er politikere i dag hardt om vi ikke klarer å gjøre den.