Et forsøk på sette ord på det meningsløse

Fredag 22. juli 2011 ble en dag ingen i Norge kommer til å glemme. Dessverre. Helst skulle det vært en hvilken som helst dag, midt på sommeren. Midt i ferien. Jeg skulle irritert meg over all den utrolig billige dekningen Ap fikk fra AUFs sommerleir på Utøya, bare fordi det var sommer og agurktid og Gro tok en tur utover. Det ble en helt annen dag. Det ble den svarteste dagen i norsk moderne historie.
Han som gikk løs på regjeringskvartalet og på AUFs sommerleir må ha konstruert en egen virkelighet hvor massedrap kan rettferdiggjøres. Vi har fått noen hint om hva som rører seg i sinnet hans, både gjennom hans eget ”manifest” og gjennom det hans advokat forteller. Han trodde selv at han ville bli skutt på vei til retten, og at tortur er vanlig i norske fengsler. Det ser ut til at virkelighetsforståelsen hans er svak. Prisen for dette betalte alle AUFerne som befant seg på Utøya.
Mange av oss distanserer oss fra gjerningsmannen fordi han begikk så ekstreme handlinger. Det gjør jeg også. Nettopp derfor er det nesten ekstra vondt å vite at han egentlig bare er et menneske. Han er et menneske som har tenkt ut og gjennomført et bombeattentat og kaldblodige henrettelser av uskyldige mennesker.

Samfunnet kan aldri sikres hundre prosent mot denne typen anslag. I forsøket på å skape en slik sikkerhet ville vi skape et overvåkningssamfunn som ville vært et rent diktatur. Dermed blir vi også sårbare. Men slike handlinger kan forebygges. Det har vi gjort hver eneste dag, gjennom å skape et samfunn hvor fri debatt, fri meningsutveksling og et levende demokrati sørger for at alle meninger må møte dagens lys. De som er for ekstreme blir korrigert gjennom det offentlige ordskiftet.

Men disse mekanismene er under press. For det første fordi færre engasjerer seg i de demokratiske prosessene. Dette er ikke fordi folk er latere enn før. Jeg tror ganske enkelt det skyldes at det er flere ting som spiser av tiden vår enn før. Vi velger å engasjere oss i det som er presserende for oss, der og da. Og fungerer samfunnet rundt oss sånn rimelig greit er det andre ting som tar oppmerksomheten vår i stedet. I tillegg har fremveksten av de nye mediene gitt oss et langt mer fragmentert landskap for offentlig debatt. Mange søker til egne nettsteder hvor de treffer meningsfeller. Jeg hadde ikke hørt om document.no før terroraksjonene i Oslo og på Utøya. Hadde jeg hørt om det ville jeg neppe oppsøkt det, fordi meningene som fremmes der er så ekstreme at jeg ikke orker å lese innleggene. Her var det altså gjerningsmannen fra fredag 22. juli ”møtte” noen å diskutere med. Hans meninger ble ikke testet i en åpen debatt med det øvrige samfunnet, de møtte bare meningsfeller. Han har gjennom mange år utviklet en forakt for det norske samfunnet og for norske politikere som ble farlig. For ham ble det legitimt å angripe de fremste eksponentene for et samfunn han forakter – regjeringen og Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon. Men i bunn og grunn var det oss alle han angrep.

Et langt liv som politisk aktiv har lært meg at det er risikofylt bare å møte sine egne meningsfeller. Da ender man raskt med å skape seg et verdensbilde og en argumentasjon som bare ”menigheten” kjenner seg igjen i. For et parti er dette livsfarlig, fordi da ender man opp som et marginalisert fenomen med lav oppslutning. For folk som allerede er marginaliserte betyr denne risikoen åpenbart lite, men risikoen for resten av samfunnet er at noen av dem kan gjøre sine ekstreme meninger om til handling.

Jeg er ikke redd etter det som har skjedd. For jeg er rimelig sikker på at det ikke er mange andre som står klare til å følge eksempelet til fredagens gjerningsmann. Jeg er også sikker på at det norske demokratiet og det norske samfunnet vil vise seg langt sterkere enn bomber og kuler. Dessverre gjelder ikke det samme for dem som stod ansikt til ansikt med en falsk politimann på fredag. For dem ble kulene fatale, alt for mange ble drept og alt for mange ble skadet for livet.
Etter å ha skrevet alt dette er jeg like tom som jeg var da jeg startet. Det er ikke mulig å finne noen mening i det som har skjedd. Jeg klarer ikke å finne trøst i ord om at de som døde skal bli hedret gjennom at vi styrker demokratiet vårt. For de ble ganske enkelt drept helt uten grunn. Det hele er fortsatt like meningsløst nå som det var på fredag.