Kristelig Folkepartis vanskelige veivalg

Kristelig Folkeparti gjorde et dårlig valg i år. Det er nok tungt å svelge. I 1997 gjorde de et rekordvalg, og fikk hele 13,7 prosent av stemmene. I 2001 fikk de 12,4, i 2005 falt de ned til 6,8 og i år falt de altså videre til 5,5. På samme måte som alle i Høyre "husker" vår storhetstid på åttitallet, og i grunnen forventer en oppslutning på 30 prosent, er det nok en forventning i KrF om å klatre tilbake til den oppslutningen de hadde i sine beste år.

Det er blitt gjort mange forsøk på å forklare KrFs vekst på nittitallet og senere fall. Valget i 2005 ble gjerne forklart med at prisen for å sitte i regjering ble for høy. Partiet hadde i følge flere, blant annet partileder Høybråten selv, gitt avkall på for mange av sine primærstandpunkter og blitt for utydelige. Men etter fire år i opposisjon ser det ut til at den forklaringen bare holder en stykke på veien: Nå har de hatt fire år på å blankpusse profilen sin, likevel ble det et svært dårlig valg for dem i år.

Jeg mener det er rom for, og behov for, et parti som Kristelig Folkeparti i Norge. Verdiene de setter høyt trenger tydelige talsmenn i norsk politikk. Blant annet mener jeg de har grunn til å være stolte av sitt ekte og brennende engasjement for samfunnets svakeste, både i Norge og internasjonalt. De viser at solidaritet ikke bare er et viktig begrep for sosialister, det betyr faktisk mye for oss på den andre siden av den politiske streken også. Når Høyre og Kristelig Folkeparti samarbeider påvirker vi hverandre positivt: Vi blir mer bevisst vårt eget verdigrunnlag (som ikke alltid er felles med KrF sitt, men som har mange fellestrekk) – Kristelig Folkeparti blir flinkere realpolitikere av å samarbeide med oss.

KrFs utfordring er å vise at de er et parti med politikk på flere samfunnsområder, og at man kan stemme på dem uten å være aktiv i en kristen menighet. Dersom de ikke klarer det vil de fortsette å være et parti for litt spesielt interesserte. Samtidig er det ikke sikkert at den rollen er så ille for dem: Det gir dem mulighet til å rendyrke sine sterke saker og sin profil. Det kan hende at landets kristne velgere får mer gjennomslag for sine standpunkter gjennom et blankpusset og lite Kristelig parti enn gjennom et stort, bredt Folkeparti.

Uansett håper jeg KrF i neste valg klarer å kapre stemmer fra frustrerte Arbeiderpartivelgere som ser at løftene om solidaritet og bekjempelse av fattigdom egentlig er tom retorikk. Det vil i så fall bidra til et skifte i det politiske flertallet på Stortinget.