Sommertanker: Behov for verdidebatt

Kristelig Folkeparti i Sør-Trøndelag klarte å få betydelig oppmerksomhet rundt sitt forsøk på å dra i gang en verdidebatt tidligere i år. De inviterte Hanne Nabintu Herland som innleder på et møte. Hun i følge Adresseavisen skal ha uttalt "Det er på tide å gi opp kvinnekampen. Det er så mange fæle norske kvinner. Noen ganger skal kvinner være stille og gjøre som mannen sier. Jeg forstår godt at norske menn heller vil ha russiske og thailandske koner. De liker i det minste sex og er gode til å lage mat" og "Kristne, norske verdier er på kanten av stupet". Det er bra at KrF forsøkte å reise verdidebatten ved inngangen til en valgkamp. Herland leverer imidlertid dessverre et budskap som bare er med på å forsterke fordommene mot KrF. Mange tar hennes uttalelser som uttrykk for det partiet egentlig mener, men ikke tør si. Det er synd, for dagens KrF er på mange måter et moderat, oppdatert parti med en trygg forankring i sitt religiøse ståsted. Dermed sporer verdidebatten av.

Etter min mening er Høyres gamle "verdiord" som vi har brukt i tilknytning til vår logo godt beskrivende for de verdiene vi ønsker å prege samfunnet med: Frihet - Ansvar - Mangfold.

Frihet
Frihet er en grunnleggende verdi som vi tar for gitt. Det er nok med på å forklare hvorfor så få engasjerer seg i politikk og hvorfor valgdeltagelsen er fallende i landet vårt. I andre land kjemper folk for retten til å stemme, i Norge er denne retten selvsagt. Heldigvis. Vi tar også vår frihet for gitt. Det bør vi kanskje ikke gjøre: Selv om vi ikke er truet av tradisjonelt diktatur er vår frihet truet av at stadig fler kan få vite det meste om oss ved hjelp av noen tastetrykk. Informasjonen som vi legger igjen etter oss, som et elektronisk spor nær sagt uansett hva vi gjør, er verdifull for noen, fortrinnsvis de som vil selge oss ting eller de som vil svindle oss. Den er kjekk å ha for de som skal etterforske eventuelle lovbrudd vi mått foreta - det er tilnærmet umulig å leve og bevege seg i Norge uten å etterlate en lang rekke digitale "fingermerker". Det har bidratt til å oppklare alvorlig kriminalitet, som Baneheia-saken og Nokas-saken. Men når noe kan brukes kan det også misbrukes. Slik er det også med informasjonen om oss selv. Og selv om de fleste av oss har lite å frykte fordi vi sjelden er interessante å kikke i kortene risikerer vi altså å få privatlivet vårt spist opp bit for bit. Jeg vil helst kunne bevege meg på gaten uten å bli filmet i flere vinkler for hver steg jeg tar. Jeg vil kunne bruke nettet til nøyaktig hva jeg vil uten at noen har innsyn i alt jeg foretar meg. Men jeg vet det ikke er slik lenger. Vår frihet er under angrep, og vi politikere burde være de mest aktive forsvarere av privatlivets fred.

Ansvar
Ansvar er ikke et spesielt populært begrep lenger. Krav og forventning er mye mer i bruk. I et samfunn hvor de fleste har liten tillit til politkerne roper alle på politiske løsninger på et hvert problem som dukker opp, enten det gjelder stell av ens nærmeste eller mer generelle problemer i samfunnet. Men hva slags samfunn får vi den dagen "noen" tar seg av alle problemer vi måtte ha? Kommunen kan ta godt vare på ungene våre, og kan gi våre eldre godt stell. Men den beste og mest ekte omsorgen skjer i kontakten mellom mennesker som bryr seg om hverandre og er glade i hverandre. Hele samfunnet er avhengig av at de offentlige omsorgstjenestene fungerer. Men en Høyremann jeg har stor respekt stilte en gang dette spørsmålet: "Sist du var lykkelig, hadde det da noe med kommunen å gjøre?". Svaret er for de fleste av oss selvsagt nei. Lykke opplever vi sammen våre nærmeste, når vi deler opplevelser sammen. Og uten at vi tar ansvar, både for våre nærmeste, for samfunnet rundt oss som helhet, er vi dessverre dømt til å få et dårlig land å bo i. Et enkelt og banalt eksempel er hvordan vi griser til våre felles uterom i Trondheim: På gater og strender kaster mange fra seg søppel - mens offentlig finansierte søppelkasser står halvfulle noen meter unna. Jeg mener det er utilgivelig av en barnefamilie å slenge fra seg bleiene til ungene på stranden - deres tankeløshet ødelegger stranddagen for den neste barnefamilien som kommer. Vi oppfører oss slik fordi vi har vent oss til at noen, det vil i dette tilfellet si kommunen, kommer og ordner opp for oss. I Unge Høyre har de spissformulert det slik: Min frihet til å veive med armene slutter der ditt ansikt begynner. Ikke så dumt sagt, men jeg foretrekker at folk ikke veiver med armene rett foran nesen min heller.

Mangfold
Ingen av oss er like, og ulikhetene er det som gjør livet vårt spennende. Et samfunn som skaper rom for at vi alle kan velge mest mulig hvordan vi vil leve våre liv selv er mest sannsynlig et godt samfunn. Det er lett å omtale mangfoldet prinsipielt på denne måten, når det kommer til konkrete saker, som innvandring, blir det straks vanskeligere. Jeg tror mangfoldet innvandrerne representerer er bra, men jeg mener vi må ha kontroll på hvor mange som kommer. Integrering av innvandrere må bety at de forstår at det å bo, leve og arbeide i Norge betyr at man må tilpasse seg på en rekke områder, og at man må respektere norsk lov. Men samtidig skal vi ikke forvente at innvandrere kaster hele sin identitat over bord når de kommer hit til landet. Vi er selv stolte over norsk-amerikanerne som stadig holder på sine oldeforeldres tradisjoner. Slik vil det også være for de fleste som flytter til Norge: Familien blir etter hvert norsk, men vil ha røtter i et annet land. Men dette ble en avsporing fra det jeg egentlig tenkte å skrive: Mangfoldet viktig, for det er nettopp gjennom at vi kan velge ulikt at vi skaper utvikling. Hvis alle valgte likt, eller ble tvunget til det (slik sosialistene ønsker å gjøre gjennom sin planøkonomi), ville en dårlig løsning bli stående som enerådende og uimotsagt. Det ville ikke vært bra for noen av oss. Et eksempel på at dette har betydning er romkappløpet mellom USA og Sovjet på sekstitallet: Begge land forsøkte å nå månen med et bemannet fartøy. Sovjet hadde til og med et forsprang i verdensrommet da kappløpet startet. De plasserte sine antatt beste forskere på romfart sammen og ga dem ordren om å bygge et fartøy som både fikk plassert mennesker på månen og fikk dem trygt tilbake. Disse russiske forskerne klarte å bygge en fungerende landingsmodul, men rakettene deres holdt ikke. De eksploderte ved oppskytning, med katastrofalt resultat. USA gjorde det annerledes: De delte opp prosjektet i mindre deler og satte disse ut på anbud. Mange kloke hoder konkurrerte om å få levere utstyr og løsninger, og drev hverandre til å prestere bedre. Fasit er kjent for alle: I dag står det amerikanske flagget på månen, det står heldigvis ikke noe rødt kommunistflagg der. På samme måte er det innen offentlig sektor i Norge i dag: Vi i Høyre ønsker at flere skal få prøve å levere tilbud på vegne av det offentlige, fordi mangfold og konkurranse i seg selv er med på å drive frem bedre løsninger til beste for oss alle.

Fortsatt god sommer til dere som følger bloggen min!
Yngve